Knokkelklangs artikkelblog

På disse sider publiserer blogtidsskriftet Knokkelklang sine artikler og andre skriverier. For mening og oversikt, gå til hovedsiden.

Er teksten for bred for deg? Justér bredden på vinduet ditt.

søndag

I vindens ekstase

Ei novelle av Kristian A. Bjørkelo


Skogen virker livlaus. Og vinden, som raslar lyngen og lauvet, er gamal og tung. Eg kan smake århundrer på den om eg opner munnen og svelger. Ein tenkjer gjerne ikkje over det, at vinden kan verte eldre, eller at ein kan kjenne aldaren på smaken. Eg veit at eg aldri tenkte over det. Det hadde aldri falt meg inn. Ikkje før eg kjende smaken av ein frisk nyfødd vind blåse gjennom enga. Etter det var det ingenting som kunne måle seg, og mitt hjarte drog meg alltid attende til den staden. Eg kan hugse det som om det var i går.

Og eg vil alltid hugse det som om det var i går. For det vil alltid vere det ferskaste minnet eg har. Det vil alltid vere det første og siste eg hugser.

Eg var lei av å danse, og lei av lyden av tunge suggererende trommar. Lei av blinkande strobelys, og sveittande kropper. Lei av kvelden og gjorde meg klar til å gå. Lei av å gå ut, og tenkte at eg skulle bli heime resten av helga. Det var ganske seint, og eg var ikkje så reint lite full. Eg merka beina svaie då eg tok nokre steg unna dansegolvet, vekk frå dei dansande ungdommane. Dei var for det meste kledd i svart og mørke farger, og sminka likeeins. Dei var henta rett ut frå ein film av Tim Burton eller ein av dei tyske ekspresjonistane. Nettingstrømper på armane, lakk, lær og blonder. Du veit kva slags stad det var, ein kvar by av moderat storleik har ein stad der musikken er tung, hard, aggressiv og dyster.

Rommet var fylt av obskure lydar frå 80-talet; tunge og djupe drønn som slag mot hule stålveggar, og ein vokal som gjekk i eitt med bassen. Eg likar å påstå at eg ikkje ante kvifor eg stadig endte opp der, men det er løgn. Eg trivdes. Eg likte - eg likar - musikken, og folka var artige. Det er berre lett å verte lei av det heile òg. Slik som den kvelden; vinflaska var tom og dei eg kom med hadde gått heime allereie, så eg tenkte eg kunne følgje deira gode døme.

Eg var berre gått to steg vekk frå bordet der eg hadde plassert mitt tomme vinglas, då eg vart stogga av to mørke auge som stirra mot meg. Først etterpå merka eg hennar ustrakte hand mot brystkassa mi. Handa vandra flytande opp langs halsen min, og la seg kjøleg mot mitt varme kinn medan ho tok eit, kanskje to, steg nærare. Ho pressa seg mot meg. Eg hugser dufta av friske barnåler og jasmin. Eg hugser eg lurte på kva slags parfyme det kunne vere. Eg trudde ein augneblink ho skulle kysse meg, der og då, men ho lente seg berre delvis inn mot meg. Og smilte. Før ho rygga, framleis smilande, inn mot dansegolvet. Hennar hofter svaiande som siv i vinden, i takt med den seige, mørke bassen.

Eg lot meg trekkje av gløden i auga hennar, og fulgte sporet av dufta hennar mot dansegolvet. Ho hadde på seg ei svart, tettsittande skjorte med vide ermer. Buksene var likeeins trange, men vida ut i blonder mot føttene. På føttene hadde ho grøne sandalar. Eg ville ikkje lenger gå. Eg ville danse. Eg ville gripe henne. Eg ville ta ...

For kvart steg nærare eg tok henne, dansa ho eit steg bakover med eit flir. Ho lo og strekte armane sine mot meg, og eg tok i mot. Drog henne til meg med ei snøgg rørsle, og sugde til meg aromaen hennar. Ho la andletet mot øyret mitt og kviskra det eg oppfatta som namnet hennar, Agathe. Eg smilte og gav henne mitt namn attende.

Eg kyssa henne då, instinktivt og hardt. Eit kyss som varte i ei eve, ei omfamning så tett som berre eit ufødd barn kan kjenne. Eg kunne kjenne vinden mot ryggen. Eg høyrde den springe gjennom graset og lauvet. Eg kunne kjenne måna sitt lys mot nakka mi, lenge før eg såg den skinne ned mot oss. Eg ensa kroppene rundt oss, varmen frå dei strålte mot meg i lag med den kalde vinden. Eg reagerte ikkje då Agathe byrja å vrenge skjorta mi over hovudet mitt, og først når kysset, dette eviglange kysset, vart avbrote, vart eg var på kvar eg var.

Eg stod no, med den mørke jenta framfor meg, i ei gresskledd klarning i ein skog, med månen lysande sterkt som aldri før på nattehimmelen over oss. Fjernt vekke kunne eg høyre musikken frå nattklubben, men den var så godt som overdøyvd av fløytespelet som eg brått vart klar over. På nattehimmelen dansa skarpe stjerner i ring rundt månen, og rundt meg var fleire menneskeskikkelser, både heilt og halvt avkledd, som dansa i takt med stjernene. Der og då var det som den mest naturlege ting i verda, som om eg var komen til den einaste staden der eg var trygg.

Vi dansa til lyden av raslande gras og løv, fløytespel og rytma av nakne føtter mot av bakken, medan eg ivrig trakk av henne kleda. Vi dansa. Snøggare. Og atter snøggare. Sveitten rann og latteren trilla lett og ledig. Dans og rytme gjekk mot sitt klimaks, våre bein vikla seg inn i kvarandre og vi fall mjukt mot graset og vart liggjande. Og dansen hald fram der, i selskap av dei andre rundt oss.

Eg vakna av vinden mot kroppen, den var frisk og ny. Den kjærteikna kvar millimeter av min nakne kropp. Sylskarp var sola, og eg lukka auga med ein gong eg hadde opna dei. Eg var framleis i ei lysing i skogen, og eg låg i graset like under ei steinstøtte. Agathe - eg hugsa namnet hennar - stod naken ved sida av støtta og såg ned på meg. Hendene hennar leika med dei innhogga teikningane i den tre-fire meter høge steinen; ho smilte løyndomsfullt mot meg. Vi var åleine no. Dei andre hadde forsvunne før morgonen kom.

Blikket hennar følgde meg medan eg reiste meg opp, og eg prøvde å ta til meg mine nye omgjevnadar. Graset under meg, som kilte fotsålen min og som stakk frekt opp mellom mine sprikande tær, var duggfriskt og grønt, grønt av typen du berre ser i lett gjennomskuelege digitale bilete. Rundt meg stod trær og strekte seg mot ein lyseblå himmel, to-tre lette klynger av kvit bomull vandra sakte og målretta over himmelen som skip på havet i eit maleri.

Kitsch. Kitsch var det einaste ordet som strakk til. Det var simpelthen for perfekt, for urøyrt av realitetar. Utan heilt å vete kvar eg skulle gripe tak i alt rundt meg, vendte eg meg mot steinstøtta og figurane hugd inn i ho. Øverst på den lysegrå steinstøtta var ein sirkel eg forstod representerte månen, eller sola. Under sirkelen var ein krans med figurar utan menneskelege trekk, men det var tydeleg at dei dansa. Dei var hovudlause, armlause og beinlause masser, auger og tentaklar som strakk seg i uforståelege vinklar. Raden under var meir menneskeliknande, men ikkje heilt, dei var høge, med armar som strakk seg til bakken og knea såg ut til å bøye seg feil veg. Hovuda virka for lange, ikkje i høgda, men i lengda, som om dei var strekt ut både framme og bak.

Eg lot auga gli ned, og figurane under var heldigvis attkjenneleg som menneske. Rad på rad nedover med menneske som dansa kring steinen, og mellom dei var det rissa inn symboler som gav meg ingen meining då, men som no gjev meg frysingar ...

Eg gjorde som henne og leikte med fingrane med den øverste raden av vesen. Lot fingrane følgje linjene mot hendene hennar, og når dei møttes såg eg mot henne. Og ho såg mot meg, forventingsfullt. Og eg spurde det einaste spørsmålet eg kunne; kva er desse figurane?

Eg angra med ein gong eg høyrde svaret. Eg reagerte med instinktiv frykt, avsky og kvalme utan å forstå kvifor; den forståinga ville først kome i åra som følgde. Ho smilte mot meg og ramsa opp namna på vesna, namn som eit menneske aldri bør høyre eller forstå, namn som K'nan, Yoharneth-Lathai, Mãna-Yood-Sushãi, Azathoth, Nyarlathothep, Shub Niggurath, Zuul og Dagon. Ho las dei opp som ein prest les slektstrea i første mosebok; med ein brennande glød og entusiasme som ein berre unnar sin store lidenskap, sin livs kjærleik.

Eg vart ståande og sjå på henne tale med aukande intensitet og fryd, medan den kalde vinden svøpte rundt steinen og min nakne kropp. Eg hadde stilt mitt første spørsmål, og eg grua meg allereie til å stille mitt andre. Så eg sa ingenting, og lot henne halde fram. Under raden av unemnelege gudar var deira tenarar og sendebod, forklarte ho, dei dirigerte og koreograferte dansen og dansarane, og stod mellom menneska og avgrunnen, mellom menneska og det høgaste. Og under dei var dansarane, menneske frå nær og fjern, som satt Gudane si vilje ut i liv; det var meg og dei andre rundt meg i natta som var. Eg lot det openbare spørsmålet vere, eg ville ikkje vete kvar ho passa inn. Ikkje då, og ikkje no når eg veit det.

Ho venta heller ikkje på noko spørsmål. Ho plukka opp kleda våre og kasta mine mot meg. Vi måtte gå. Dei andre hadde gått for lenge sidan, og vi hadde eit stykke å gå i dag. Kleda hennar var ikkje dei same ho hadde hatt dagen før; eit enkelt grønt lendeklede, og to store armband i gull som ho trakk på seg. Eg valte å berre ta på meg buksa, og stappa skjorta halvvegs ned i eine lomma. Eg hadde byrja å verte vant til den kalde brisen. Eg hadde byrja å sette pris på den. Eg ville kjenne naturen mot kroppen.

Eg fulgte henne lydig ut av lysinga, og inn i skogen. Mellom trer og busker. Over stokk og stein. Vi haldt eit lett joggetempo, greiner piska mot kroppen min og eg smilte kvar gong. Mosen under beina virka fersk og urgamal på same tid, ein evig storleik - og der var eg, barføtt springande frå stein til stein, frå tue til tue.

Eg måtte jo smile. Slik måtte det ha vore for det første mennesket, den første homo sapiens. Det var vanskeleg å undertrykke lattaren der eg sprang etter den vakre jenta i lendekledet, gjennom den grønaste skogen eg nokon hadde sett. Ikkje eit anna menneske å sjå. Ikkje eit einaste dyr for den saks skuld. Likevel var denne skogen det mest levande eg hadde opplevd til då. Eit yrande friskt planteliv omgav meg og gav meg energi, medan sola stakk gjennom greiner og løv og varma meg.

Vi sprang slik, eg veit ikkje kor lenge, men til eg var utslitt og lengre. Det var vanskeleg å halde auge med tida, og eg hadde ikkje noko klokke på meg, og visste ikkje kvar eg hadde gjort av den. Til slutt gav jenta teikn til at vi skulle stogge, og ho satt seg ned på ein mosegrodd stein attmed ein rennande bekk. Eg satt meg ned ein likeeins mosegrodd trestubbe rett overfor henne og kasta etter pusten. Eg var meir andpusten enn eg trudde.

Bekken rann muntert forbi oss, klår og rein, og den gurgla på eit vis som den berre gjer på film. Den rann over blankpolerte steinar, gjennom skogen, ikkje meir enn halvannen meter breid. Agathe bøyde seg ned og fylte handa med vatn, og drakk, og gjorde teikn til at eg kunne gjere det same. Eg forma hendene mine til ei ause og samla opp vatn som eg drakk litt av, og så meir. Og så henta eg meir og drakk det. Fleire gonger gjorde eg det. Vatnet hadde ein subtil søt smak, og kvar slurk fylte meg med energi. Eg var klar til å gå vidare, men Agathe stogga meg med ei handrørsle.

Ho forklarte korleis denne bekken gav liv til heile skogen rundt meg, ein enkel bekk som rann frå fjellet i nord til innsjøen i sør. Bekkens kjelde var å finne på toppen av fjellet, der menneske ikkje kan reise, der berre Gudane ferdast for å kommunisere med måne, sol og stjerner. Bekken renn frå deira velsigning, der Gudane har trått og valt å vaske seg før samkvem. Og slik bekken velsigner skogen, ville den no velsigne meg. Eg lytta stille og nikka, usikker på kva den rette reaksjonen på hennar skildring var.

Då eg ikkje svarte eller kommenterte vart det tyst. Berre lyden av bekken i lang tid. Ho stirra på meg, medan eg lata som om eg ikkje la merke til det og såg ein heilt annan veg. Eg lot mine auge kvile på eit tre som strakk seg opp mot himmelen over oss. Store greiner som strakk seg ut i alle retningar, med ubeskrivelege grøne lauv, skygga for den skarpe sola. Eg satt slik ei stund, før ho på ny gav teikn til at vi skulle bevege oss.

På ny sprang vi gjennom skogen, etter å ha hoppa over bekken. Gjennom greiner og kratt sprang vi, til skogen løsna opp rundt oss og vi var på ei stor grøn slette. I nord kunne eg sjå eit fjell reise seg opp av skogen, og framfor oss låg ein bakketopp og opp den bar det. Derifrå kunne eg sjå innsjøen ho hadde fortald om, og ein leirplass full av menneske. Ho peika mot menneska. Og sprang i den retninga. Eg følgde lydig etter, for kva anna kunne eg gjere på dette tidspunktet? Kva anna ville eg gjere?

Vel framme vart vi plassert langs eit langbord av stein, der maten allereie var servert. Det var viltkjøt av all slag, brød, frukt og krydderkaker. Vatn, vin og mjød vart servert attåt. Kvar gong eit serveringsfat var tomt dukka det opp eit nytt, bert av stille tenarar. Ved bordet hadde vi selskap av ein stad mellom tjue og tretti andre menneske, alle i par – ei kvinne og ein mann – og alle var kledd like minimalt som meg og Agathe. Samtalene var kviskra, og ingen møtte blikket mitt. Eg trur ikkje nokon såg kvarandre i auga. Det låg ei trykkande forventing i lufta, oren av den vinden som no kom frå fjellet i nord. Eg lukka auga og spiste maten. Kvar saftige bit gav meg styrke, og vinden gav meg ro. Som kjærlege fingrer over panne og kinn.

Brått kunne eg kjenne ein enorm varme frå sida, og der kunne eg sjå ein flamme som vaks opp av bakken i utkanten av leirplassen. Ein flamme som steig opp mot himmelen og breida seg ut til alle sider og vart eit leirbål. Dette signaliserte at måltidet var over, for alle reiste seg og byrja å gå mot bålet. Eg ville slå følgje, men Agathe haldt meg att. Vi skulle vidare, fortalde ho. Opp på ein nærliggjande bakketopp.

Når vi hadde klatra opp på bakketoppen var det byrja å verte mørkt, ved leirplassen kunne eg sjå at para hadde byrja å danse rundt bålet som låg ved foten av det store fjellet. Fjellet ruva høgt opp mot himmelen no, og månen hadde såvidt byrja å lyse over kanten. Agathe vendte mi merksemd den andre vegen, mot innsjøen som strakte seg på langs framfor meg.

Ved breiddane på andre sida kunne eg sjå dei enorme tårnene i byen der strekkje seg opp mot himmelen. Den tapte by Carcosa, kringsatt av tåke. Eg minnast med gru den dag eg til slutt traff byens berykta konge. Andlet til andlet. Andlet til maske. Kven av oss som bar maska er eg framleis i tvil om.

Breidda på vår side av innsjøen var stille og roleg, og ein kvit sandstrand strakk seg langt mot aust. For lenge sidan satt Maulana Altaf Hussain Hali ved denne breidda og skildra tidevatnets rørsler, og sjølv første gong eg såg den ønskte eg instinktivt å gjere som han og vasse barbeint i fjæra. Hali sin innsjø har alltid hatt ein spesiell stad i mitt hjarte, sidan den gong eg såg den i det gryande månelyset, eit rike separat frå dei monolittiske tårn i Carcosa, og dei tyngande søylegongane på fjellet i nord.

På ny kunne eg kjenne vinden mot andletet, den kasta håret mitt til side og omfamna meg. Dette var det ho ville vise meg. Ho forklarte meg at dette var min vind. Vår vind. Vår nyfødde vind, som vi hadde skapt i dansen natta før, slik alle verdas vinder vert skapt. Og eg forstod ho hadde rett. Det var ein ny vind, og den smakte ferskt når eg svelgte den ned. Den kilte nase, hals og lunge. Den tumla nøgd rundt meg og i meg som eit leikande barn. Latteren brast ut, og om ho ikkje hadde haldt meg attende hadde eg kasta meg ut i vinden og flydd av garde med den.

Nede på leirplassen hadde no dansen rundt bålet tatt seg opp. Og eg kunne høyre fløytespel, trommer og lut, men høgare enn det att kunne eg høyre noko meir overraskande: Lyden av protest. Skrikande protest. Eg anstrengte meg for å sjå kva som skjedde, og ensa berre såvidt Agathe som observerte meg ved mi side.

Der. Blant dei dansande kunne eg sjå ein person verte haldt fast. Haldt kneståande, med hovudet vendt mot flammane som slikka han, eller henne, faretruande nær. Etterkvart som dei dansande passerte slo dei ut med armane, og det glinsa i kniver og klør som kutta den motvillige over ryggen. Kvart eit slag vart møtt med gledesrop, og ein einsleg protest. Eg såg mot Agathe, og eg spurde i vantru kva som foregjekk. Og som før, angra eg med ein gong.

- Dette er ikkje din dans. Ikkje enno. Du har dansa din første dans, vindens dans no. Blodets dans ventar til ein annan gong.

Orda vart brent inn i meg, og eg visste då at eg ikkje kunne snu. Kva enn sti eg hadde byrja på, måtte eg følgje til ende. Om enda var den eg såg der, kunne eg umogleg vete då, men eg veit no at langt meir grusomme ting ville møte meg før eg kunne sjå slutten.

Ho haldt fram å forklare, med roleg stemme og det lure smilet ho hadde vist den same morgonen. Ho forklarte at eg hadde dansa den same dans som fleire før meg og valt stien som for alltid ville separere meg frå andre. Stien som ville gjere meg til eit verkty for Gudane sjølv. Mine tankar gjekk med ein gong til dei formlause figurane hogd inn i steinstøtta eg vakna ved, og eg grøssa. Ho fortalde at eg hadde dansa same dans som før meg hadde blitt dansa av Shakespeare og Rasputin, eg hadde drukke av same bekk som Crowley og Blavatsky, eg hadde spist same måltid som Chambers, Machen og den 18. baronen av Dunsany, eg hadde følt min nyskapte vind på same vis som mannen frå Nazareth, Omar Khayyam og Burroughs, og eit utal menneske gløymd av historia. Og dette ville for alltid skille meg ut, men for denne gong var mi reise over.

Og med eit smil, og eit kyss vart alt mørkt, berre i det fjerne kunne eg høyre dødsrallet til eit menneske overlatt ved makt til dei svoltne flammane.

Eg kom til meg sjølv, naken og åleine, i mi eiga seng. Omkransa av lukta av friske barnåler og jasmin. Dei første dagane var eg forvirra, og eg vart ikkje mindre forvirra av å spørre bekjende om kva som hadde skjedd med meg den kvelden. Dei hadde tykt det var litt merkeleg at eg hadde forsvunne ut av lokala med ein yngre mann i armane, men dei var klare på at dei ikkje ville dømme meg.

Då høvet bydde seg spurde eg henne sjølv, kva det skulle tyde, men ho berre smilte. For ho kom sjølvsagt att. Gong på gong. Og kvar gong var det ein ny dans. Noko nytt ho skulle vise. Og over tid lærte eg hennar grusomme gudar, og fjellet i nord betre å kjenne enn nokon burde ønskje. Og byen i sør, ved innsjøen til Hali, kom for alltid til å dominere mine draumar. Likevel kunne eg aldri sleppe taket. Eg måtte følgje med kvar gong. Sjølv om det slukte heile mitt liv. Og kvar gong vart prisen høgare og høgare. Kvar gong ba ho om ein høgare pris, kvar gong forlangte Gudane sitt. For innreise til Agharte er berre unna dei som er villige til å ofre alt.

For henne, som ikkje heiter Agathe, som ikkje heiter noko eg kan klare å uttale, vaska eg mine hender i blod. Gong på gong.

Til ho forlot meg for siste gong. Etter mitt siste spørsmål. Spørsmålet ho lot stå ubesvart. Kva no?

Kva no? Eg smakar den gamle vinden i munnen, og eg undrar meg kven sin vind dette er. Er det den vi skapte den første natta? Den første av mange netter. Den virker tung, og full av skuldkjensle. Sliten. Like sliten som eg er sjølv. Eg har fulgt vegen til ende, og eg har ingen fleire stader å flykte til. Bak meg kan eg høyre blodhundane gøy, dei har plukka opp sporet etter meg, og med seg har dei myndigheitane. Hemn og rettferd skal innkrevast, og eg står klar til å gjere eit siste offer. Her i skogen der ho forlot meg.

_____

Forfatteren: Kristian A. Bjørkelo (f. 1978) er folklorist av utdanning, utøvande frilansskribent og livssynsmessig vrang. Som fast redaksjonsmedlem for Pegasus, redaktør for nyhendesida n4f.no, og bidragsytrar til mellom anna Fri Tanke og Forskning.no, opererer han der populærkultur, det politiske, og det absurde møtast. Han er hovudansvarleg for det burleske selskapet Absalong i Bergen og er til dagleg tilsett ved Universitetet i Bergen, der han forlystar seg med byråkratiske gjeremål. Han kjemper ein dagleg kamp mot pandaenes komande terrorvelde, Pandamonium, og bloggar tidvis om dette og anna svada på Ïa! Ïa! Hastur Fthaghn!

_____

The vampire as victim

Or: It’s terribly sad, but I have to kill you. Boo hoo!

By Arnfinn Pettersen


We are entering a new era in the history of the vampire: For the first time we are asked to see the vampire as a victim – of abuse and of its own addiction. For the first time we are asked to feel sorry for the vampire. And by all means: Theirs may be a sad existence but they still want our blood. And they still mean to kill us if they have to.


Roughly speaking, the history of the vampire can be divided into three parts. First there is the traditional vampire. It is essentially a dangerous ghost – though one put to a few rather different jobs, from cheap horror story scare to a desperate way to explain the sudden and unexpected death of lots of people.

Secondly there is the polidorian vampire, that enters the stage with the publication of John Polidori’s (left) The Vampyre in 1819. Though for my purpose it also includes the demon lover vampire figure in the earlier stories and poems by people like Johan Ludwig Tieck, Goethe and Coleridge: It is an evil, demonic character that deprives good people of their life and (what is worse) their salvation.

This is the vampire that, with variations of course, is dominant until Anne Rice releases Interview With The Vampire in 1976. The book heralds the coming of the third, modern vampire: The vampire as protagonist. To a large extent it is related to the polidorian one, the difference is that we are invited to empathize – or even sympathize – with it.

These days we are seeing a new transformation of this type of vampire: It is becoming a victim. No longer are we simply invited to identify with the problems of the daily vampirical existence. We are asked to feel sorry for it.

This development is a logical conclusion of a development that started with Anne Rice’s Interview: Because when the vampire becomes the protagonist (or a close ally of the protagonist) only a short step is necessary to see it as a victim. Because if we are to take it serious as something more than a demonic character, it clearly is both an abuser and a victim.

It is an abuser – a murderer even – because other, living, people must give up their blood (and mostly their life) for it to “live”. But once it was a human being and this being was (again mostly) made a vampire because it was a victim of an attack by another vampire.

The vampire can be seen as a victim in two senses: Because it is an addict and simply because it is a vampire.


The vampire as addict

In the South Korean movie Thirst, a priest becomes a vampire – a very introspective and ethical vampire. But he makes his lover a vampire too, and she is anything but introspective or ethical: She is a jolly vampire, a vampire that enjoys her vampirical existence to the full. She is having the time of her … ehr … afterlife. She is, in other words, a lunatic killer – a vampire that kills for food, but also simply because she can. She is lost anyway, so why not enjoy the ride?

Hers is an impossible existence. A vampire that fully enjoys “life” is simply too dangerous to exist. She has to die.

Thirst is a movie about the impossibility of being such a jolly vampire. Vampires can only exist, it tells us, if they keep in the shadows and do not prey excessively. Yes, they have to kill us. The good vamp in Thirst sets up a euthanasia practice – draining people who want to die anyway.

The point is this: The vampire as metaphor for liberation – one that is being heavily promoted in modern vampire literature – is absurd. The vampire is anything but free. It is a slave to it’s own needs. It may skulk in the shadows and get by on the occasional kill, but it is absolutely not free. It is an addict.

The vampire is not simply addicted, as an alcoholic or a drug addict desperately needs his drink or her fix. Its addiction runs deeper – because it is fatal. Without blood, it will die. This makes it the perfect metaphor of drug addiction as many see it: The moment you are “addicted” you are lost.

For the vampire there is no way out. Except through death, of course. It is best seen in my perhaps favourite vampire movie: Lost Boys (or “The Just Say No”-movie, as I sometimes call it).

Lost Boys is a schizophrenic movie indeed: The vampires in the movie are the cool guys (being fought by nerds), who “sleep all day, party all night, never grow old and never die”. But they have to feeeeeeeeeed. And that makes them, after all, the bad guys. Cool, but bad. And always “the others”. To become one of them is to be lost. They are, as the title says, Lost Boys.

When they finally die (for instance by being burned to death in a bath tub filled with holy water), they revert from grown, cool men into innocent boys. In death, they are once again human.

Being addicts, it is in this day and age natural to focus on vampires as victims. And they are the perfect victims, as they cannot stop being addicts. There is (outside of Terry Pratchett’s books) no Anonymous Bloodsuckers, for those who want to overcome their addiction. It can’t be done. There is no point in talking about personal responsibility. They either feed, or they die. (Though some try to solve this through the introduction of fake blood. Booooooooooooooring.)


The vampire as victim of abuse

But there is also another sense in which vampires are victims: They are victims merely through being vampires. Or rather: Through having been made vampires.

If we accept the premise that being a vampire is a bad thing – you do, after all, have to cause other people’s deaths to stay alive – then being made a vampire must be considered a rather extreme kind of abuse. And every vampire has at some point in its history been made. Which means that the lot of them are abuse victims.

They are predators. But once they were prey. They are murderers. But once they were themselves “murdered”. In this sense, vampires are parallel to sexual offenders, who often themselves have been victims of sexual abuse.

The one exception to this rule, are vampires like the woman in Thirst: She is made a vampire at the point of dying. Making her a vampire is a way for her lover to “save” her life (and boy, does he regret).

The book (and movie) that takes both these concepts of victimhood the furthest is the Swedish Let The Right One In, where Eli is both a victim of vampiric violence and abuse and very obviously an addict. She is a killer, but argues that she is not any different than the rest of us: She simply does what she has to in order to stay alive. Wouldn’t we all?

Like the female vampire in Thirst, Eli's existence is an impossible one. You simply cannot kill that many people in a fairly small area and expect to get away with it. She has to stay on the run more or less constantly.

And in contrast to the many who see the ending Let The Right One In as a happy one, I consider it very, very sad. Young Oskar may have escaped the dreads of Suburbia. He may have risen above the victimhood that seemed his destiny. But the price he pays is simply too high: A future as the sidekick of a brutal killer – one who has to kill to stay alive. He may have escaped a grey and depressing life, but at the price of his very humanity.


The absurdity of it all

And here we approach the absurdity of seeing the vampire as a victim. It is no point in feeling sorry for the vampire, even if what brought them to their present situation was a road of pain and hurt. Because even if it is a victim, it is also by nature (or un-nature, if you prefer) a killer. People must die for it to stay alive. Others may murder for them, but they are still, essentially, responsible for their deaths.

In my neo-reactionary view of the world, this is where the vampire teaches us something about ourselves. We may all be victims, one way or another. But we are still responsible for our actions. We may have reasons for hurting others, reasons related to our own claims for victimhood, but we are still hurting them. It is still wrong.

All of this is of course a fairly ridiculous line of reasoning. Vampires don’t actually exist. They are figments of imagination.

True enough, but entertainment – even slightly arty entertainment, like True Blood – tells us something about ourselves. Because entertainment, unlike art, appeals to what we hold dear, rather than, like art, challenging our view of the world. And what we seem to find entertaining these days, is to feel sorry for the vampire. They are the ultimate bad guys, but, we seem to ask ourselves, maybe – just maybe – they are redeemable after all.

This is absurd. Vampires are what the Victorians thought them to be: Demonic murderers. We may no longer fear that they will cost us our salvation and eternal life – which was the real horror of the 19th century vampire – but they want our blood. No, more than that, they need our blood.

There is just one thing to do. We must bring out the hammers and stakes. We must light the pyre. We must defend ourselves. Don’t believe them when they tell you vampires are really rather good guys who have had bad press. They are only softening you up for the kill!

_____

Arnfinn Pettersen is a Norwegian editor, blogger, folklorist and vampirologist. He has written a Norwegian book about vampires in tradition and litterature. He is also the editor of the blog magazine Knokkelklang (Jingle Bones), where this article is published.
_____

Forfatteren: Knokkelklangs redaktør Arnfinn Pettersen (f. 1969) er utdannet folklorist og selverklært vampyrolog. Han har skrevet boken
Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon (Humanist forlag 2003, ny utgave 2009, bestill den gjerne her) og har redigert bøker om alt fra konspirasjonsteorier til humanistisk konfirmasjon. Til daglig er han redaktør for tidsskriftet Humanist og han skriver bloggene Den Tvilsomme Humanist og The Dodologist. Han kjemper fornuftens sak i Skepsis og stuller og steller med Kjettersk kjeller.

_____

Drømmer som forandrer virkeligheten

En samtale med Viktor Kvant

Av Aleksandra Mazurek Søderlind
Illustrasjoner av Viktor Kvant



Viktor Kvant er musiker og illustratør, og med sitt prosjekt Dreamhours ønsker han å skape nye verdener og virkeligheter. Knokkelklang har tatt en prat med ham om H.P. Lovecraft, nasjonal identitet, eskapisme og dandyisme.


– En rekke av arbeidene dine er preget av skrekkforfatteren H.P. Lovecraft. Men der andre kunstnere som inspireres av ham gjerne lar seg fascinere av Lovecrafts slimete tentakkelmonstre, ser det ut som om dine lovecraftianske arbeider dreier seg mer rundt den uhyggelige stemningen man finner i hans litteratur. Er dette en korrekt observasjon, eller er det bare sånn at du ikke har rukket å lage noen Cthulhu enda?

– När jag lästa Lovecraft för första gången – det bör ha varit runt 1995, var det just hans förmåga att skapa mäktiga atmosfärer och stämningar som trollband mig. Han kanske inte är vår tids största stilist, men det är inte heller så man bör läsa honom; som visionär och berättare är han däremot en av våra verkligt stora. Lovecraft lägger som jag ser det heller inte fokus på de monster som ligger till grund för berättelserna; snarare läggs all hans energi och förmåga på att försöka förmedla en sinnestämning eller känsl. Det är också på det viset han inspirerar mig, då jag på något vis strävar att avbilda en atmosfär eller stämning snarare än något i första hand figurativt.


Klikk bildet for større versjon


– Du bor i Skåne, som verken er svensk eller dansk, samtidig som du spiller i det nasjonalromantiske boy-bandet Solblot (MySpace og nettside). Spiller nasjonal eller kulturell identitet noen rolle i ditt skapende?

– Haha, jag får nog anse mig som svensk trots att jag är skåning, tycker du inte det? Men för att svara på din fråga så: Nej, kulturell identitet har ingen som helst betydelse för mig i det sammanhanget och är ingen inspirationskälla till det jag gör med Dreamhours. Det som är intressant är att prova olika uttryckssätt och kanske förändra sitt sätt att se på sig själv och sin omvärld, och Solblot har varit ett av dessa uttryckssätt.



Klikk bildet for større versjon


– Du har laget omslaget til blant annet en barnebok av Erika Olofsson Liljedahl – Vinter på Berättargränd. Hvis du skulle velge en annen bok å illustrere hva ville du valgt?

– Svår fråga, men jag är väldigt svag för allt med en eskapistisk ådra. Just nu läser om alla Jules Vernes böcker, och har även börjat skriva samt illustrera en egen form av Steampunk-doftande historia som är inspirerat av hans verk. Vi får se om jag lyckas ro det i land någon gång. I övrigt är har jag alltid tyckt om sir Arthur Conan Doyle, så en Sherlock Holmes-tolkning vore ju väldigt roligt att försöka sig på någon gång.


Klikk bildet for større versjon


– Videre til Vinter på Berättargränd. Boken antyder en spenning mellom virkelighet og drøm. Mitt spørsmål er følgende: i det du gjør som kunstner, hvor mye eskapisme er det, og hvor mye et prosjekt hvor man former verden?

– Jag skulle nog säga att eskapismen är nödvändig för viljan att skapa något annat, och att drömmen, i betydelsen av vision, kan vara ett medel för att förändra den verklighet vi kanske väljer att fly från, hur tillfälligt det än må vara. Jag är medveten om att eskapism och melankoli har en negativ klang för många, men för mig är det något viktigt och vackert och absolut nödvändigt i en allt mer materialistisk värld. Det är så uppenbart att vi glömt något viktigt och att den nattliga sidan av oss är lika viktig som den mer påtagliga och reella vardagen.


Klikk bildet for større versjon


– Hvilke teknikker benytter du og hvorfor passer de dine mål?

– Fördelen med den digitala tekniken är att man för första gången har en möjlighet att sammanföra en mängd olika tekniker på ett sätt som tidigare inte varit möjligt. Min sätt att illustrera kan väl kallas för matte painting och görs till 90 procent i photoshop, men jag skapar även analoga texturer med traditionellt måleri eller scannar in objekt som jag hittar i ute i naturen eller på gatan för att sedan införliva dem i illustrationen. Man kan fejka mycket i Photoshop, men ofta är de enkla, naturliga texturererna mycket bättre än något digitalt filter.

Vad det gäller hårdvara så använder jag mig främst av en Nikon D200 och en Intuos 4-platta från Wacom. Den stora fördelen med den digitala tekniken är att man kan prova sig fram på ett helt annat vis än vad traditionellt måleri erbjuder, och det betyder väldigt mycket för mig. Jag har sällan en helt klar bild i huvudet av vad jag vill göra och då är det en fördel att kunna prova olika saker utan att riskera att förstöra sin grundidé.



Klikk bildet for større versjon


– Dine bilder preges av en nokså avgrenset fargeskala og dunkel belysning. Hvor godt passer de med steampunk og prosjekter som Sepiachord?

– Steampunk som begrepp är relativt nytt för mig, även om jag nu i efterhand kan se att mycket av det jag gjort kan falla in under den benämningen. Sepiachord har jag inte ens hört talas om, men jag kan tänka mig att färgskalan ligger mig nära då det mesta jag gör ofta får en sepiafärgad tonskala. Steampunk förenar annars mycket av det jag tycker om; viktoriansk estetik med science fiction och fantasy, så det är kanske naturligt att jag känner mig lite hemma i en genre som lyckas förena både det fiktiva med en tidsålder som jag tycker mycket om.


Klikk bildet for større versjon


– Du har laget omslag for blant annet Kammarheit (MySpace og nettside) og Desiderii Marginis (MySpace og nettside). Hvordan går du fram når du skal lage det visuelle akkompagnementet til musikken?

– När det gäller Kammarheit så har jag sedan många år tillbaka haft ett väldigt nära samarbete och utbyte med Pär Boström, som gör musiken till det projektet. Han är en av dem som betytt mest för allt jag har gjort med Dreamhours, och utan hans musik hade nog allt sett väldigt annorlunda ut. Det är väldigt tacksamt att göra bilder till både Desiderii Marginis och Kammarheit, då båda projekten skapar sådana fantastiska bilder i ens huvud när man lyssnar till dem, olikt de flesta andra musikgenrer. Dark Ambient är den absolut mest tacksamt genren att illustrera, om du frågar mig.


Klikk bildet for større versjon


– Du opptrer på scenen sammen med Solblot og
Af Bellinde. Noe av det første man legger merke til er at klesstilen er gjennomført. Er det plass til mannlig dandyisme i moderne svensk klesstil?

– Stilen och estetiken är en så stor del av genomförandet och vi ser nog dessa som omöjliga att separera från musiken och framträdandet i övrigt. Att uppträda med Af Bellinde i jeans vore till exempel otänkbart, själen skulle gå totalt förlorad och med den hela idén. Det teatrala har nog alltid legat mig och Örjan, som ligger bakom dessa båda projekt, varmt om hjärtat och lyser nog igenom i allt vi gör kommer att göra.

_____

Intervjueren: Aleksandra Mazurek Søderlind (f. 1978) er utdannet bokorm (eller filolog med fokus på nordisk middelalder). Pensjonert svartmetallmusiker og aspirerende DJ. Skeptiker med sans for bisarre ideer og eksentrisk kunst. Kaffe og malurt. Orkideer og påfuglfjær. Katter og alt som er tweedgoth. Skriver bloggen Mju! Oversetter nå og da. Jobber til daglig som lærer og veileder.

_____

tirsdag

Den flate sannhet

Eller: Den store målekikkertduellen om Jordens påståtte krumning

av Bjørn Are Davidsen


Å tro at troen på at jorda er flat er en leving fra en fjern fortid er nettopp som å tro at jorda er flat, konstaterer Bjørn Are Davidsen og ser nærmere på historien om hvordan den ble det. Flat altså.


Det spiller ingen rolle om temaet er klima, kreasjonisme eller croquett. Når meningsutvekslingen går varm skal det godt ikke å sammenligne motparten med de som fortsatt tror at jorda er flat. Men selv om munnhell kan gi hell i krig og kjærlighet, er det nok lurere å vaske munnen. Grunnen er ikke bare at klisjeer kan bli like anstrengte som alliterasjoner. Eller sjelden scorer mer enn billige poenger. For her snakker vi om selvmål.

Dermed bør du tenke over neste setning noen ganger. For å tro at troen på at jorda er flat er en leving fra en fjern fortid er nettopp som å tro at jorda er flat. Vi snakker i stedet om en ny og alternativ tro som oppstod for å markere revir. Med få spor fra før 1800-tallet.

Som Knokkelklang tidligere har røpet er faktum at ”... mennesker har visst om jordens form i over to tusen år. Den flate Jorden stammer derimot fra 1828 og er et kroneksempel på en moderne myte.”

Vi finner med andre ord ingen flatjordsbevegelse i middelalderen. Verken Kopernikus eller Galileo møtte noen på 1500- og 1600-tallet. De første sporene dukker opp på 1700-tallet, muligens først etter at forfattere som vår egen Holberg begynte å vitse med tanken. De første som kan ha fremmet forestillingen var de senere tilhengerne av en sær og sekterisk skredder og selvbestaltet profet ved navn Lodowick Muggleton (1609 – 1698). Muligens mente han at en skredder kunne være like god religiøs reformator som en snekker.

Bevegelsen fikk en begrenset utbredelse blant antiintellektuelle og halvstuderte håndverkere i London et par hundre år – folk med nok andre pussige oppfatninger til at troen på at jorden er flat kan ha druknet i mengden. Det i hvert fall vanskelig å finne den omtalt i samtidige eller senere kilder.

Før Washington Irving skrev sin Columbus-biografi i 1828, må man altså lete godt for å finne talspersoner for at jorden var flat. Og myten slo ikke for alvor gjennom i grunnskolen og leksika før bøkene om den angivelige Krigen mellom Kirken og Vitenskapen begynte å bli trykket mot slutten av 1800-tallet. Men Irving og andre fikk likevel gjennomslag i populærkulturen.

Når myten om hva de kristne skulle ha tenkt og ment i over tusen år først var etablert, med klar henvisning til at dette var støttet i Bibelen, var resultatet uunngåelig. Og vi snakker ikke da om at kirken og kristen tro mistet kredibilitet i intellektuelle kretser, men om at noen kristne tok dette på alvor. Hadde kristne før moderne tid trodd at jorda var flat, gjaldt det å vende tilbake til den opprinnelige troen. Modernistisk sprøyt om en rund jord var lett å gjennomskue.


Parallax metode

Muligens fikk den engelske kvakksalveren og sosialisten Samuel Birley Rowbotham (1816-1884) – eller Parallax som han brukte som pseudonym – ideen ved å lese Irvings Columbus-biografi i tenårene. Støttet dels av sekterisk lesning og dels av Opplysningstidens stadig mer litteralistiske lesning av Bibelen, lente han seg til vers som direkte eller indirekte uttrykte at jorda var flat.

Mens verken antikkens jøder eller kirken hadde ment at det var noen grunn til å lese astronomi ut av Bibelens semittiske verdensbilde, ble dette snudd på hodet da Parallax publiserte en 16 siders pamflett i 1849 (Zetetic Astronomy: A Description of Several Experiments which Prove that the Surface of the Sea Is a Perfect Plane and that the Earth Is Not a Globe!), drøyt tjue år etter Washington Irving. Pamfletten ble senere utvidet til en bok på over 430 sider, Earth Not a Globe.

I verket påviste Rowbotham at jorda er en flat skive med nordpolen i midten og en 50 meter høy antarktisk ismur rundt den sydlige ytterkanten. Sola og månen befant seg 480 mil unna og kosmos for øvrig 500 mil over jorden.

Nå er det å overdrive å si at dette fikk spesielt mye gehør – selv om det vakte oppsikt. Avisomtalen ble ikke mindre av Rowbotham kastet seg ut i offentlige debatter og foredrag i beste billedstormstil, med alle knepene han hadde fra sin fortid som sosialistagitator. Ikke minst var han flink til å holde en seriøs tone mens opponentene ble stadig stivere og rødere i masken. Tross atskillige offentlige foredrag og debatter, tok det dog ikke av for alvor før han i februar 1870 utfordret samtidens fastgrodde naturvitenskapsmenn til duell. Med målekikkert.


Duell!

Den som tok opp hansken var ingen ringere enn Alfred Russel Wallace, mannen som sammen med Charles Darwin hadde lagt fram argumentene for evolusjon ved naturlig utvalg noen år før.

Men hvordan beviser man jordas form uten romskip? Man legger seg i hvert fall ikke flat for hva de lærde sier. Nei, Rowbotham og hans tilhengere brant for det de kalte for Zetetisk (gresk for undersøkende) vitenskap, en demokratisk tilnærming til sannhetssøken og forskning. I stedet for å lytte til autoritetene, måtte enhver finne ut av tingene på egen hånd. Det gjaldt kort sagt å tenke selv, selv om det ikke skadet med drahjelp av Parallax’ bøker.

Rowbotham valgte duellstedet med omhu, sammen med predikanten John Hampden (1819 – 1891) som frontet eksperimentet fra flatjordssiden. De kjente til en av disse kanalstrekningene som var etablert i England i forkant av den industrielle revolusjon, nærmere bestemt Bedford Løvel. Etter litt fram og tilbake ble man enige om å sette opp tre stolper på en strekning på nesten ti kilometer, en i hver ende og en midt på. Ved hjelp av en landmålingskikkert (teodolitt) skulle man så sjekke hvordan en siktelinje fra midtstolpen forholdt seg til stolpene i hver ende. Ifølge enkel matematikk ut fra jordas radius, ville linjen treffe nesten en meter høyere på disse to hvis jorda er rund. Og flatjordssiden hadde godt håp om å vinne.

For stedet var ikke tilfeldig valgt. Rowbotham hadde sommeren 1838 observert at en båt med en fem fot høy mast på vei bort fra ham var fullt synlig hele strekningen. Hadde jorda virkelig vært krum – og med den diameteren som rundjordsproponentene hevdet - ville toppen av masten vært nesten fire meter under siktelinjen. Den gode Parallax gledet seg kort sagt til duellen.

Verken Rowbotham eller Wallace ante i starten at eksperimentet var risikabelt – for begge parter. Det var likevel farligst for de flatjordstroende. For selv om observasjonen fra 1838 nok stemte, gjaldt den kun under spesielle temperaturforhold. Med gitte betingelser kan de skje en invertering som gir optiske illusjoner – litt i retning av luftspeiling.

Dermed er det heller ingen grenser andre veien, noe avisredaktøren Ulysses Grant Morrow oppdaget for sent under et tilsvarende eksperiment i juli 1896. Han fant ut at merket han siktet på 8 km unna ikke bare var synlig, men høyere. Konklusjonen var dermed i klar. Jorden var ikke flat, den var konkav og krummet seg følgelig oppover. Vi måtte altså befinne oss på innsiden av en hul jord.

Men Wallace var såpass trent i landmåling at han unngikk denne og andre feller. Og til de flatjordstroendes harmdirrende bestyrtelse vant duellen. Dette fikk Hampden til å publisere enda en flatjordspamflett, denne gang med den klare konklusjonen at Wallace hadde jukset. Tydeligvis kunne man ikke stole på noe så zetetisk som å se med egne øyne. Dermed var det bare å saksøke sjarlatanen.

Det endte som det måtte. Hampden ble til slutt buret inne for ærekrenkelse.


Flate fortsettelser

Men så prosaiske poenger som dommer og bevis kunne ikke stanse bevegelsen. Den overlevde både Rowbothams og Hampden. Tilhengerne stiftet the Universal Zetetic Society og utga tidsskriftet The Earth Not a Globe Review. Nå ble ikke dette akkurat noen massebevegelse, medlemstallet oversteg sjelden mer enn et par tusen tilhengere Men det hadde såpass vind i seilene at George Bernard Shaw debuterte som debattant i selskapet i 1879. Og vinden økte noe da den teosofiske healeren John A. Dowie (1847 – 1907) og senere Wilbur Glenn Voliva (1870 – 1942) lot læren være en grunnpilar i det som noe overmodig ble kalt for The Christian Catholic Apostolic Church.

Det var likevel ikke før i 1956 at det Internasjonale Flatjordselskapet ble stiftet. Nå kom dette ubeleilig nok samtidig med det sovjetiske og amerikanske romprogrammet. Dermed var det ikke lenger kanalstrekninger man måtte forholde seg til, men krystallklare bilder fra verdensrommet. Men som lederen Samuel Shenton kunne berolige sine skarpsindige medlemmer med, var det lett å se "hvordan et slik fotografi ville kunne lure det utrente øye".

Med samme skarpe blikk lot man seg heller ikke bedra av månelandingene. Disse var velregissert svindel basert på manus fra selveste Arthur C. Clark. Noe som man senere fant støtte for da filmen Capricorn One i 1978 skildret en forfalsket Mars-ekspedisjon.

Clark skrev forøvrig i 2001 et brev til en venn der han ga uttrykk for at "Jeg har skrevet til [tidligere NASA-direktør] Dan Goldin og sagt, at jeg aldri ble betalt for dette arbeidet, og med mindre han gjør noe snart, vil han høre fra mine drapsadvokater Geldsnatch, Geldsnatch og Blubberclutch".

Til gjengjeld fikk nok Washington Irving vel godt betalt for sin Columbus-biografi.

_____

Forfatteren: At Bjørn Are Davidsen (f. 1958) er sivilingeniør, har ikke hindret ham fra tilleggsutdannelser i sosialantropologi og pedagogikk. Den halvstuderte røveren er kjent for å stikke hodet fram i de pussigste sammenhenger, stort sett uten hjelm. Han har skrevet bøkene Da kvinnen fikk sjel – og andre historier (Luther forlag 1998), Da Vinci dekodet (Lunde forlag 2005, revidert og utvidet utgave 2006) og Svar Skyldig – om nye ateister og new age (Lunde 2007), ved siden av å bidra med kapitler i flere bøker på Humanist og Lunde forlag. Rykter vil ha det til at han skriver bloggen Dekodet alene. Til daglig arbeider han med innovasjon i Telenor.

_____

Hemmelighet

”Tajemnica”, av Maria Komornicka

Gjendiktet av Aleksandra Mazurek Søderlind


Hemmelighet

Min hemmelighet røper jeg ikke, jeg
forteller den til ingen.

Det jeg ustanselig tenker på, det mine dager
og netter er fylt med.

Om den er en lyd for mine ører, eller et bilde
for lukkede øyne, eller innholdet i
usynlige tanker – det sier jeg ikke.

Eller om den er en ensom gråt, eller fryd over
et smil i mørket, eller visdom.

En illusjon eller fortryllelse, et ønske eller
modnende forsett; kjærlighet eller medisin
mot kjærligheten; eller hatet.

Jeg røper ikke min hemmelighet, forteller ei
om jeg lever for den eller dør av den.

Jeg skal legge meg i gresset, blant
smørblomster og ville urter, for å tenke
over hemmeligheten min, og himmelen
skal innhylle ansiktet mitt i blått.

_____


Om forfatteren: Maria Komornicka (1876–1949). Polsk modernistisk dikter, oversetter og litteraturkritiker. Aktiv i miljøene i Kraków og Warszawa fram til hun som trettien år gammel brenner alle sine kjoler, overbevist om at hun er en mann, ættens arving. Siden signerer hun sine verk som Piotr Odmieniec Włast, et navn som viser til hennes forfader. Hun fortsetter å skrive stadig mer visjonære dikt og tilbringer resten av livet i isolasjon.

Diktet Hemmelighet gjengis etter hennes Utwory poetyckie, utgitt av Wydawnictwo Literackie i 1996, under Maria Podraza-Kwiatkowskas redaksjon.

_____

Gjendikteren: Aleksandra Mazurek Søderlind (f. 1978) er utdannet bokorm (eller filolog med fokus på nordisk middelalder). Pensjonert svartmetallmusiker og aspirerende DJ. Skeptiker med sans for bisarre ideer og eksentrisk kunst. Kaffe og malurt. Orkideer og påfuglfjær. Katter og alt som er tweedgoth. Skriver bloggen Mju! Oversetter nå og da. Jobber til daglig som lærer og veileder.
_____

torsdag

Fungi from Yuggoth

By H.P. Lovecraft

With an introduction by Lord Bassington-Bassington


In time, H.P. Lovecraft (1890-1937) has come to be regarded as the most important horror writer of the 20th century. The destitute writer has become a huge industry, the unknown has been hailed by Metallica and Michel Houellebecq. In short, he has become one of the cornerstones of modern popular culture.

Lovecraft is best known for his stories of cosmic horror, but for a long time, he wanted to be a poet – some of his earliest attempts stem from the age of seven.

Luckily for us, his readers, he largely gave it up. For, as anyone who has tried to delve into his poetic production quickly realizes, he was never a very interesting poet. At his worst, as in his “On the Creation of Niggers”, he was among the most awful poets in history.

This doesn’t mean that Lovecraft’s poetry is without merits. Sometimes, it’s quite decent. But its main value is that it helps us understand his fiction better. Lovecraft’s very poetic prose, and especially his uncanny ability to conjure atmospheres at the drop of an adjective – this is surely a legacy from his attempts at poetry.

This cycle of sonnets, “Fungi from Yuggoth”, is the most relevant for understanding Lovecraft’s horror stories. Not only does “Fungi from Yuggoth” show his poetic abilities at their best, it also contains clues to his later fiction. The ”Fungi” of the title, for example, are identical with the Mi-go which later appear in “The Whispererer in Darkness”, one of Lovecraft’s best stories.

The Fungi was composed between December 27, 1929 and January 4, 1930, and parts of the poetic cycle were published in a variety of journals over the next five years. They were not published as a collection until 1943, well after Lovecraft’s death.

Lord Bassington-Bassington
Little Storping in the Swuff, December 2009
(You may virutally visit His Lordship at The Bassington-Bassington Chronicles)


Fungi from Yuggoth



I. The Book


The place was dark and dusty and half-lost
In tangles of old alleys near the quays,
Reeking of strange things brought in from the seas,
And with queer curls of fog that west winds tossed.
Small lozenge panes, obscured by smoke and frost,
Just shewed the books, in piles like twisted trees,
Rotting from floor to roof – congeries
Of crumbling elder lore at little cost.

I entered, charmed, and from a cobwebbed heap
Took up the nearest tome and thumbed it through,
Trembling at curious words that seemed to keep
Some secret, monstrous if one only knew.
Then, looking for some seller old in craft,
I could find nothing but a voice that laughed.


II. Pursuit

I held the book beneath my coat, at pains
To hide the thing from sight in such a place;
Hurrying through the ancient harbor lanes
With often-turning head and nervous pace.
Dull, furtive windows in old tottering brick
Peered at me oddly as I hastened by,
And thinking what they sheltered, I grew sick
For a redeeming glimpse of clean blue sky.

No one had seen me take the thing – but still
A blank laugh echoed in my whirling head,
And I could guess what nighted worlds of ill
Lurked in that volume I had coveted.
The way grew strange – the walls alike and madding –
And far behind me, unseen feet were padding.


III. The Key

I do not know what windings in the waste
Of those strange sea-lanes brought me home once more,
But on my porch I trembled, white with haste
To get inside and bolt the heavy door.
I had the book that told the hidden way
Across the void and through the space-hung screens
That hold the undimensioned worlds at bay,
And keep lost aeons to their own demesnes.

At last the key was mine to those vague visions
Of sunset spires and twilight woods that brood
Dim in the gulfs beyond this earth's precisions,
Lurking as memories of infinitude.
The key was mine, but as I sat there mumbling,
The attic window shook with a faint fumbling.


IV. Recognition

The day had come again, when as a child
I saw – just once – that hollow of old oaks,
Grey with a ground-mist that enfolds and chokes
The slinking shapes which madness has defiled.
It was the same – an herbage rank and wild
Clings round an altar whose carved sign invokes
That Nameless One to whom a thousand smokes
Rose, aeons gone, from unclean towers up-piled.

I saw the body spread on that dank stone,
And knew those things which feasted were not men;
I knew this strange, grey world was not my own,
But Yuggoth, past the starry voids – and then
The body shrieked at me with a dead cry,
And all too late I knew that it was I!


V. Homecoming

The daemon said that he would take me home
To the pale, shadowy land I half recalled
As a high place of stair and terrace, walled
With marble balustrades that sky-winds comb,
While miles below a maze of dome on dome
And tower on tower beside a sea lies sprawled.
Once more, he told me, I would stand enthralled
On those old heights, and hear the far-off foam.

All this he promised, and through sunset's gate
He swept me, past the lapping lakes of flame,
And red-gold thrones of gods without a name
Who shriek in fear at some impending fate.
Then a black gulf with sea-sounds in the night:
"Here was your home," he mocked, "when you had sight!"


VI. The Lamp

We found the lamp inside those hollow cliffs
Whose chiseled sign no priest in Thebes could read,
And from whose caverns frightened hieroglyphs
Warned every living creature of earth's breed.
No more was there – just that one brazen bowl
With traces of a curious oil within;
Fretted with some obscurely patterned scroll,
And symbols hinting vaguely of strange sin.

Little the fears of forty centuries meant
To us as we bore off our slender spoil,
And when we scanned it in our darkened tent
We struck a match to test the ancient oil.
It blazed – great God!… But the vast shapes we saw
In that mad flash have seared our lives with awe.


VII. Zaman's Hill

The great hill hung close over the old town,
A precipice against the main street's end;
Green, tall, and wooded, looking darkly down
Upon the steeple at the highway bend.
Two hundred years the whispers had been heard
About what happened on the man-shunned slope –
Tales of an oddly mangled deer or bird,
Or of lost boys whose kin had ceased to hope.

One day the mail-man found no village there,
Nor were its folk or houses seen again;
People came out from Aylesbury to stare –
Yet they all told the mail-man it was plain
That he was mad for saying he had spied
The great hill's gluttonous eyes, and jaws stretched wide.


VIII. The Port

Ten miles from Arkham I had struck the trail
That rides the cliff-edge over Boynton Beach,
And hoped that just at sunset I could reach
The crest that looks on Innsmouth in the vale.
Far out at sea was a retreating sail,
White as hard years of ancient winds could bleach,
But evil with some portent beyond speech,
So that I did not wave my hand or hail.

Sails out of lnnsmouth! echoing old renown
Of long-dead times. But now a too-swift night
Is closing in, and I have reached the height
Whence I so often scan the distant town.
The spires and roofs are there – but look! The gloom
Sinks on dark lanes, as lightless as the tomb!


IX. The Courtyard

It was the city I had known before;
The ancient, leprous town where mongrel throngs
Chant to strange gods, and beat unhallowed gongs
In crypts beneath foul alleys near the shore.
The rotting, fish-eyed houses leered at me
From where they leaned, drunk and half-animate,
As edging through the filth I passed the gate
To the black courtyard where the man would be.

The dark walls closed me in, and loud I cursed
That ever I had come to such a den,
When suddenly a score of windows burst
Into wild light, and swarmed with dancing men:
Mad, soundless revels of the dragging dead –
And not a corpse had either hands or head!


X. The Pigeon-Flyers

They took me slumming, where gaunt walls of brick
Bulge outward with a viscous stored-up evil,
And twisted faces, thronging foul and thick,
Wink messages to alien god and devil.
A million fires were blazing in the streets,
And from flat roofs a furtive few would fly
Bedraggled birds into the yawning sky
While hidden drums droned on with measured beats.

I knew those fires were brewing monstrous things,
And that those birds of space had been Outside –
I guessed to what dark planet's crypts they plied,
And what they brought from Thog beneath their wings.
The others laughed – till struck too mute to speak
By what they glimpsed in one bird's evil beak.


XI. The Well

Farmer Seth Atwood was past eighty when
He tried to sink that deep well by his door,
With only Eb to help him bore and bore.
We laughed, and hoped he'd soon be sane again.
And yet, instead, young Eb went crazy, too,
So that they shipped him to the county farm.
Seth bricked the well-mouth up as tight as glue –
Then hacked an artery in his gnarled left arm.

After the funeral we felt bound to get
Out to that well and rip the bricks away,
But all we saw were iron hand-holds set
Down a black hole deeper than we could say.
And yet we put the bricks back – for we found
The hole too deep for any line to sound.


XII. The Howler

They told me not to take the Briggs' Hill path
That used to be the highroad through to Zoar,
For Goody Watkins, hanged in seventeen-four,
Had left a certain monstrous aftermath.
Yet when I disobeyed, and had in view
The vine-hung cottage by the great rock slope,
I could not think of elms or hempen rope,
But wondered why the house still seemed so new.

Stopping a while to watch the fading day,
I heard faint howls, as from a room upstairs,
When through the ivied panes one sunset ray
Struck in, and caught the howler unawares.
I glimpsed – and ran in frenzy from the place,
And from a four-pawed thing with human face.


XIII. Hesperia

The winter sunset, flaming beyond spires
And chimneys half-detached from this dull sphere,
Opens great gates to some forgotten year
Of elder splendours and divine desires.
Expectant wonders burn in those rich fires,
Adventure-fraught, and not untinged with fear;
A row of sphinxes where the way leads clear
Toward walls and turrets quivering to far lyres.

It is the land where beauty's meaning flowers;
Where every unplaced memory has a source;
Where the great river Time begins its course
Down the vast void in starlit streams of hours.
Dreams bring us close – but ancient lore repeats
That human tread has never soiled these streets.


XIV. Star-Winds

It is a certain hour of twilight glooms,
Mostly in autumn, when the star-wind pours
Down hilltop streets, deserted out-of-doors,
But shewing early lamplight from snug rooms.
The dead leaves rush in strange, fantastic twists,
And chimney-smoke whirls round with alien grace,
Heeding geometries of outer space,
While Fomalhaut peers in through southward mists.

This is the hour when moonstruck poets know
What fungi sprout in Yuggoth, and what scents
And tints of flowers fill Nithon's continents,
Such as in no poor earthly garden blow.
Yet for each dream these winds to us convey,
A dozen more of ours they sweep away!


XV. Antarktos

Deep in my dream the great bird whispered queerly
Of the black cone amid the polar waste;
Pushing above the ice-sheet lone and drearly,
By storm-crazed aeons battered and defaced.
Hither no living earth-shapes take their courses,
And only pale auroras and faint suns
Glow on that pitted rock, whose primal sources
Are guessed at dimly by the Elder Ones.

If men should glimpse it, they would merely wonder
What tricky mound of Nature's build they spied;
But the bird told of vaster parts, that under
The mile-deep ice-shroud crouch and brood and bide.
God help the dreamer whose mad visions shew
Those dead eyes set in crystal gulfs below!


XVI. The Window

The house was old, with tangled wings outthrown,
Of which no one could ever half keep track,
And in a small room somewhat near the back
Was an odd window sealed with ancient stone.
There, in a dream-plagued childhood, quite alone
I used to go, where night reigned vague and black;
Parting the cobwebs with a curious lack
Of fear, and with a wonder each time grown.

One later day I brought the masons there
To find what view my dim forbears had shunned,
But as they pierced the stone, a rush of air
Burst from the alien voids that yawned beyond.
They fled – but I peered through and found unrolled
All the wild worlds of which my dreams had told.


XVII. A Memory

There were great steppes, and rocky table-lands
Stretching half-limitless in starlit night,
With alien campfires shedding feeble light
On beasts with tinkling bells, in shaggy bands.
Far to the south the plain sloped low and wide
To a dark zigzag line of wall that lay
Like a huge python of some primal day
Which endless time had chilled and petrified.

I shivered oddly in the cold, thin air,
And wondered where I was and how I came,
When a cloaked form against a campfire's glare
Rose and approached, and called me by my name.
Staring at that dead face beneath the hood,
I ceased to hope – because I understood.


XVIII. The Gardens of Yin

Beyond that wall, whose ancient masonry
Reached almost to the sky in moss-thick towers,
There would be terraced gardens, rich with flowers,
And flutter of bird and butterfly and bee.
There would be walks, and bridges arching over
Warm lotos-pools reflecting temple eaves,
And cherry-trees with delicate boughs and leaves
Against a pink sky where the herons hover.

All would be there, for had not old dreams flung
Open the gate to that stone-lanterned maze
Where drowsy streams spin out their winding ways,
Trailed by green vines from bending branches hung?
I hurried – but when the wall rose, grim and great,
I found there was no longer any gate.


XIX. The Bells

Year after year I heard that faint, far ringing
Of deep-toned bells on the black midnight wind;
Peals from no steeple I could ever find,
But strange, as if across some great void winging.
I searched my dreams and memories for a clue,
And thought of all the chimes my visions carried;
Of quiet Innsmouth, where the white gulls tarried
Around an ancient spire that once I knew.

Always perplexed I heard those far notes falling,
Till one March night the bleak rain splashing cold
Beckoned me back through gateways of recalling
To elder towers where the mad clappers tolled.
They tolled – but from the sunless tides that pour
Through sunken valleys on the sea's dead floor.


XX. Night-Gaunts

Out of what crypt they crawl, I cannot tell,
But every night I see the rubbery things,
Black, horned, and slender, with membraneous wings,
And tails that bear the bifid barb of hell.
They come in legions on the north wind's swell,
With obscene clutch that titillates and stings,
Snatching me off on monstrous voyagings
To grey worlds hidden deep in nightmare's well.

Over the jagged peaks of Thok they sweep,
Heedless of all the cries I try to make,
And down the nether pits to that foul lake
Where the puffed shoggoths splash in doubtful sleep.
But oh! If only they would make some sound,
Or wear a face where faces should be found!


XXI. Nyarlathotep

And at the last from inner Egypt came
The strange dark One to whom the fellahs bowed;
Silent and lean and cryptically proud,
And wrapped in fabrics red as sunset flame.
Throngs pressed around, frantic for his commands,
But leaving, could not tell what they had heard;
While through the nations spread the awestruck word
That wild beasts followed him and licked his hands.

Soon from the sea a noxious birth began;
Forgotten lands with weedy spires of gold;
The ground was cleft, and mad auroras rolled
Down on the quaking citadels of man.
Then, crushing what he chanced to mould in play,
The idiot Chaos blew Earth's dust away.


XXII. Azathoth

Out in the mindless void the daemon bore me,
Past the bright clusters of dimensioned space,
Till neither time nor matter stretched before me,
But only Chaos, without form or place.
Here the vast Lord of All in darkness muttered
Things he had dreamed but could not understand,
While near him shapeless bat-things flopped and fluttered
In idiot vortices that ray-streams fanned.

They danced insanely to the high, thin whining
Of a cracked flute clutched in a monstrous paw,
Whence flow the aimless waves whose chance combining
Gives each frail cosmos its eternal law.
"I am His Messenger," the daemon said,
As in contempt he struck his Master's head.


XXIII. Mirage

I do not know if ever it existed –
That lost world floating dimly on Time's stream –
And yet I see it often, violet-misted,
And shimmering at the back of some vague dream.
There were strange towers and curious lapping rivers,
Labyrinths of wonder, and low vaults of light,
And bough-crossed skies of flame, like that which quivers
Wistfully just before a winter's night.

Great moors led off to sedgy shores unpeopled,
Where vast birds wheeled, while on a windswept hill
There was a village, ancient and white-steepled,
With evening chimes for which I listen still.
I do not know what land it is – or dare
Ask when or why I was, or will be, there.


XXIV. The Canal

Somewhere in dream there is an evil place
Where tall, deserted buildings crowd along
A deep, black, narrow channel, reeking strong
Of frightful things whence oily currents race.
Lanes with old walls half meeting overhead
Wind off to streets one may or may not know,
And feeble moonlight sheds a spectral glow
Over long rows of windows, dark and dead.

There are no footfalls, and the one soft sound
Is of the oily water as it glides
Under stone bridges, and along the sides
Of its deep flume, to some vague ocean bound.
None lives to tell when that stream washed away
Its dream-lost region from the world of clay.


XXV. St. Toad's

"Beware St. Toad's cracked chimes!" I heard him scream
As I plunged into those mad lanes that wind
In labyrinths obscure and undefined
South of the river where old centuries dream.
He was a furtive figure, bent and ragged,
And in a flash had staggered out of sight,
So still I burrowed onward in the night
Toward where more roof-lines rose, malign and jagged.

No guide-book told of what was lurking here –
But now I heard another old man shriek:
"Beware St.Toad's cracked chimes!" And growing weak,
I paused, when a third greybeard croaked in fear:
"Beware St. Toad's cracked chimes!" Aghast, I fled –
Till suddenly that black spire loomed ahead.


XXVI. The Familiars

John Whateley lived about a mile from town,
Up where the hills begin to huddle thick;
We never thought his wits were very quick,
Seeing the way he let his farm run down.
He used to waste his time on some queer books
He'd found around the attic of his place,
Till funny lines got creased into his face,
And folks all said they didn't like his looks.

When he began those night-howls we declared
He'd better be locked up away from harm,
So three men from the Aylesbury town farm
Went for him – but came back alone and scared.
They'd found him talking to two crouching things
That at their step flew off on great black wings.


XXVII. The Elder Pharos

From Leng, where rocky peaks climb bleak and bare
Under cold stars obscure to human sight,
There shoots at dusk a single beam of light
Whose far blue rays make shepherds whine in prayer.
They say (though none has been there) that it comes
Out of a pharos in a tower of stone,
Where the last Elder One lives on alone,
Talking to Chaos with the beat of drums.

The Thing, they whisper, wears a silken mask
Of yellow, whose queer folds appear to hide
A face not of this earth, though none dares ask
Just what those features are, which bulge inside.
Many, in man's first youth, sought out that glow,
But what they found, no one will ever know.


XXVIII. Expectancy

I cannot tell why some things hold for me
A sense of unplumbed marvels to befall,
Or of a rift in the horizon's wall
Opening to worlds where only gods can be.
There is a breathless, vague expectancy,
As of vast ancient pomps I half recall,
Or wild adventures, uncorporeal,
Ecstasy-fraught, and as a day-dream free.

It is in sunsets and strange city spires,
Old villages and woods and misty downs,
South winds, the sea, low hills, and lighted towns,
Old gardens, half-heard songs, and the moon's fires.
But though its lure alone makes life worth living,
None gains or guesses what it hints at giving.


XXIX. Nostalgia

Once every year, in autumn's wistful glow,
The birds fly out over an ocean waste,
Calling and chattering in a joyous haste
To reach some land their inner memories know.
Great terraced gardens where bright blossoms blow,
And lines of mangoes luscious to the taste,
And temple-groves with branches interlaced
Over cool paths – all these their vague dreams shew.

They search the sea for marks of their old shore –
For the tall city, white and turreted –
But only empty waters stretch ahead,
So that at last they turn away once more.
Yet sunken deep where alien polyps throng,
The old towers miss their lost, remembered song.


XXX. Background

I never can be tied to raw, new things,
For I first saw the light in an old town,
Where from my window huddled roofs sloped down
To a quaint harbour rich with visionings.
Streets with carved doorways where the sunset beams
Flooded old fanlights and small window-panes,
And Georgian steeples topped with gilded vanes –
These were the sights that shaped my childhood dreams.

Such treasures, left from times of cautious leaven,
Cannot but loose the hold of flimsier wraiths
That flit with shifting ways and muddled faiths
Across the changeless walls of earth and heaven.
They cut the moment's thongs and leave me free
To stand alone before eternity.


XXXI. The Dweller

It had been old when Babylon was new;
None knows how long it slept beneath that mound,
Where in the end our questing shovels found
Its granite blocks and brought it back to view.
There were vast pavements and foundation-walls,
And crumbling slabs and statues, carved to shew
Fantastic beings of some long ago
Past anything the world of man recalls.

And then we saw those stone steps leading down
Through a choked gate of graven dolomite
To some black haven of eternal night
Where elder signs and primal secrets frown.
We cleared a path – but raced in mad retreat
When from below we heard those clumping feet.


XXXII. Alienation

His solid flesh had never been away,
For each dawn found him in his usual place,
But every night his spirit loved to race
Through gulfs and worlds remote from common day.
He had seen Yaddith, yet retained his mind,
And come back safely from the Ghooric zone,
When one still night across curved space was thrown
That beckoning piping from the voids behind.

He waked that morning as an older man,
And nothing since has looked the same to him.
Objects around float nebulous and dim –
False, phantom trifles of some vaster plan.
His folk and friends are now an alien throng
To which he struggles vainly to belong.


XXXIII. Harbour Whistles

Over old roofs and past decaying spires
The harbour whistles chant all through the night;
Throats from strange ports, and beaches far and white,
And fabulous oceans, ranged in motley choirs.
Each to the other alien and unknown,
Yet all, by some obscurely focussed force
From brooding gulfs beyond the Zodiac's course,
Fused into one mysterious cosmic drone.

Through shadowy dreams they send a marching line
Of still more shadowy shapes and hints and views;
Echoes from outer voids, and subtle clues
To things which they themselves cannot define.
And always in that chorus, faintly blent,
We catch some notes no earth-ship ever sent.


XXXIV. Recapture

The way led down a dark, half-wooded heath
Where moss-grey boulders humped above the mould,
And curious drops, disquieting and cold,
Sprayed up from unseen streams in gulfs beneath.
There was no wind, nor any trace of sound
In puzzling shrub, or alien-featured tree,
Nor any view before – till suddenly,
Straight in my path, I saw a monstrous mound.

Half to the sky those steep sides loomed upspread,
Rank-grassed, and cluttered by a crumbling flight
Of lava stairs that scaled the fear-topped height
In steps too vast for any human tread.
I shrieked – and knew what primal star and year
Had sucked me back from man's dream-transient sphere!


XXXV. Evening Star

I saw it from that hidden, silent place
Where the old wood half shuts the meadow in.
It shone through all the sunset's glories – thin
At first, but with a slowly brightening face.
Night came, and that lone beacon, amber-hued,
Beat on my sight as never it did of old;
The evening star – but grown a thousandfold
More haunting in this hush and solitude.

It traced strange pictures on the quivering air –
Half-memories that had always filled my eyes –
Vast towers and gardens; curious seas and skies
Of some dim life – I never could tell where.
But now I knew that through the cosmic dome
Those rays were calling from my far, lost home.


XXXVI. Continuity

There is in certain ancient things a trace
Of some dim essence – more than form or weight;
A tenuous aether, indeterminate,
Yet linked with all the laws of time and space.
A faint, veiled sign of continuities
That outward eyes can never quite descry;
Of locked dimensions harbouring years gone by,
And out of reach except for hidden keys.

It moves me most when slanting sunbeams glow
On old farm buildings set against a hill,
And paint with life the shapes which linger still
From centuries less a dream than this we know.
In that strange light I feel I am not far
From the fixt mass whose sides the ages are.

_____

onsdag

Child In Time

Desmond Child & Rouge – the best band you've never heard

By Arnfinn Pettersen


Once upon at time, in a country far, far away – New York in 1978 and 1979 to be precise – Desmond Child & Rouge made two of the best records in rock history. Two records hardly anyone have heard. Which is ironic, because everyone has heard Child’s later songs, though few know who wrote them.


I have only ever reviewed two CDs on Amazon.co.uk: The re-releases of the two records of Desmond Child & Rouge – Desmond Child & Rouge, originally released in 1978, and Runners In The Night, released the year after.

Desmond Child & Rouge is the best band you have never heard. You may never have heard of Desmond Child at all. But you have heard some of his songs. Actually, you have heard a lot of them. Chances are you hate some of them with a vengeance.

How about Crazy, Angel or Dude (Looks Like a Lady) by Aerosmith? Or You Give Love a Bad Name, Livin’ On a Prayer, Bad Medicine or Keep the Faith by Bon Jovi? Or Cher’s Just Like Jesse James? Or Alice Cooper’s Poison, Bed of Nails or Trash?

Desmond Child wrote – or co-wrote – all of them. Just like I Was Made For Loving You – a Kiss-tune you may have heard ... And Robbie Williams’ Old Before I Die. And a bunch of songs for people like Michael Bolton, Scorpions, Ratt andMeat Loaf.

Oh yeah, I almost forgot, he also wrote Ricky Martins’ Livin’ la Vida Loca, She Bangs and Shake Your Bon-Bon.

Your first thought may be “damn, the man must be rich”. He probably is. (There’s more, by the way. Wikipedia has a list of Child-songs.) Your second thought may be “man, that’s a dreadful list of songs”. It isn’t. Though even I must confess some of them aren’t among my favourites. (The Bon Jovi ones are, though.) Your third thought may be “isn’t that really a rather curious list. I mean Aerosmith and Ricky Martin ...”. Now we’re getting somewhere.

To make sense of it all, we must go back to the beginning – the two records Child made with the three lovely ladies that was Rouge – Maria Vidal, Diana Grasselli and Myriam Valle.


Desmond Child & Rouge - the record

The first, self-titled record, is a strange mix of latino, rock, soul, glam and disco. From the first bars of Westside Pow Wow (co-written with a certain Paul Stanley) it is clear that this is something completely different. It is youthful music, hopeful, but still with a dark edge.

Because the year was 1978. And Desmond and the girls made urban music. And urban American youth culture of the late 70s was steeped in an apocalyptic vision of street fighting gangs and mindless violence.

Four years had passed since Charles Bronson cleared the streets in Death Wish. In 1979 Walter Hill released The Warriors, one of the truly great gang movies – with a Desmond Child-song on the soundtrack. Of course.

Still, though life on the streets was mean, there was hope to be found in love, sex (Lazy Love is one of the greatest songs about sex ever made), music and dance.

As a friend of mine sums up the band (referring to their second album): “If you can imagine the east coast "Rumours", "Bat out of Hell" without the cheese, or "Born to Run2" arranged and performed by the cast of "Fame" and like the idea, get this album.”

The first album is the cast of Fame recording Springsteen’s Greetings From Asbury Park, NJ. (Though the most Springsteenish of his songs is Last Of An Ancient Breed, from the Warriors Soundtrack.)

Here's Our Love Is Insane, that was a huge hit in New York:






The Latino Connection


The East Coast aspect is important. Desmond Child & Rouge recorded the sound of New York, but their roots were in Miami. And they were steeped in the sound that separates the east coast from the west: latino.

You really can’t understand American 70’ east coast music – especially New York music – without understanding the influence of latino. Artists like Billy Joel and Paul Simon were deeply influenced by it. As was Bruce Springsteen. And Desmond Child.

In Child & Rouge’s music it is more than an influence though – it is a corner stone. Both in rockers like City in Heat and Fight, and in ballads like Main Man (later recorded by Cher) and Our Love is Insane, the latin element is paramount.

And this is where the confusing aspect of the list above is explained. Child’s song writing career is based on two fundamentals: catchy, glam-influenced rock and disco-tinged latino. It may be mostly rock, as in the songs for Alice Cooper or Aerosmith (or Joan Jett, for whom he has written some great songs), or it may be nearly all latino, as in the songs for Ricky Martin, but none of the elements are ever entirely gone from his songs.

Glam, disco, latino … There seems to be a theme here. It all sounds a bit … camp, doesn’t it?

One of the reasons the first album is a happy one, is that Child himself was happy. He was in love – living with Maria Vidal. But still … something was wrong. Just like the joyfulness of that first record somehow comes across as rather sad.


Runners In The Night

In 1979 Runners In The Night was released – and a lot was different.

This is one of the great reflections of a decade coming to an end – and coming to terms with the fact that the party is over and the rest of life is ahead of you.

For Desmond Child that meant coming to terms with the fact that his relationship to Vidal was ending – and accepting the fact that he was homosexual. To quote his own liner notes to the re-release:
Desmond Child & Rouge was on top of the world … then fear and doubt set in and everything seemed wrong. Our management, our label, our producer, our music and tragically … each other. That’s what ‘Runners In The Night’ was all about
The result is a dark and moody record, edgy and operatic, less disco, more pure rock. And, considering the youthfulness of the first record, it is surprisingly mature. It is as if they went from young and innocent to old and weary within a year.


Scared To Live

Loss of love and security is it’s main subject, as in the beautiful Scared To Live: "But I'm more scared to live/than I am to die ..." But the record is more than the sound of a relationship coming to an end – it is the sound of a man coming to the end of one life, being at the beginning of a quite different one. Of identity shattered and, slowly, rebuilt.

Like Fleetwood Mac’s Rumours or Eagles’ Hotel California, it is a record steeped in sadness – the sadness of eras coming to their end. For Eagles and Mac it was the end of an era of excess and hope. The end of California Dreamin’. Their records signal the coming of lethargy and decay as the last vestiges of hippie culture disappeared in substance abuse and the loss of ideals and friends.

As the post hippie dream of the 70s lay dying, Desmond Child & Rouge made music for the kids that never even dreamed of being part of that world. There is, deep down in their two records, a punk ethos shining through.

And, while for Eagles and Fleetwood Mac their time of creative greatness was coming to an end, for Desmond Child the future lay ahead.

For Child that meant the end of what could – and should – have been a great career as a performer – though he would return with the not entirely satisfying solo record Discipline in 1991.

He went on to become one of the greatest song writers of the 8os and early 90s, whose songs define the period, but all along he must have been aware that he had known true greatness.

Runners In The Night isn’t just a great record. It is one of the truly great ones. In its dark desperation it captures the spirit of its age better than any other. It is undoubtedly camp, but it’s high camp, camp in the cause of art.

It is the sound of life being lived, the greatest thing popular music can achieve – and only rarely does. I’m not sure I consider it one of the five best records ever made, but it is no doubt among the ten.

As I finished one of those reviews: "Desmond Child went on, if not to greater things, then to greater hits. Though some of it is very good indeed, nothing has ever sounded quite this wonderful. But then again, not much does."


_____

Forfatteren: Knokkelklangs redaktør Arnfinn Pettersen (f. 1969) er utdannet folklorist og selverklært vampyrolog. Han har skrevet boken
Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon (Humanist forlag 2003, ny utgave 2009) og har redigert bøker om alt fra konspirasjonsteorier til humanistisk konfirmasjon. Til daglig er han redaktør for tidsskriftet Humanist og han skriver bloggene Den Tvilsomme Humanist og The Dodologist. Han kjemper fornuftens sak i Skepsis og stuller og steller med Kjettersk kjeller.
_____