av Arnfinn Pettersen
Vampyren slik vi møter den i bøker og på film er en velkledd adelsmann med dragning mot bleke ungpikehalser. Men lenge før denne varianten entret scenen, fantes det en annen vampyr der ute: tradisjonens vampyr. Den er en ganske annerledes skapning. Og mye skumlere.
Åttende juli 1839 ble serberne Novak Mikov og Radovan Petrov dømt til syv års fengsel og tredve stokkeslag for å ha gravd opp åtte lik. De hadde skåret hjertene ut av likene og kokt dem i vin, for deretter å putte dem tilbake og begrave likene på ny.Femtende mars 1844 fant distriktsretten i Pozarevac Spasoje Petrinog og tre andre skyldige i å ha gravd opp Spasojes kone og skamfert liket. Spasoje ble idømt førti stokkeslag, en av medhjelperne tjuefem stokkeslag og de to andre tjuefem slag med pisken.
Dette er bare to av flere rapporter om oppgraving og skamfering av lik vi kjenner fra Serbia i første halvdel av 1800-tallet.
I 1826 fortalte Fader Gesarim til Joakim Vujic, en serbisk forfatter fra det østerriksk-ungarske keiserdømme, at han to måneder tidligere var tilstede da man grov opp en vampyr. Han beskriver den slik:
”Da de grov den opp, var den ikke gått i oppløsning, dens øyne stirret og dens tenner var synlige og sammenbitte. […] Hva som skjedde? Den eldre Petko tok hagtornstaken og slo den gjennom brystet hans, blodet strømmet fra munnen hans og det var enden på ham. Så begrov de ham igjen og etter det forlot han aldri sin grav og hverken skremte eller kvalte mennesker i landsbyen.”
Nesten hundre år før hadde et annet lik, av en serbisk bonde som het Arnold Paole, behørig plassert vampyren i det dannede Europas bevissthet, i form av en av de mer gruoppvekkende fortellingene vampyrhistorien har å by på.
Arnold Paole faller av en vogn
På bokmessen i Leipzig i 1732 var bestselgeren en vampyrbok, en popularisert versjon av en tekst som het Visum et Repertum – som betyr noe i retning av Sett og Oppdaget. Den var ført i pennen av Johannes Flückinger, regimentskirurg i den østerrikske hær.
Visum et Repertum er beretningen om hvordan Flückinger og noen av hans menn i desember 1731, i landsbyen Medvegia i Serbia, overvåket oppgravingen av en rekke personer som befolkningen mistenkte for å være vampyrer.
Da Flückinger og hans menn ankom Medvegia, hadde Arnold Paole vært død i fem år allerede. Han falt av en høyvogn og brakk nakken i 1727. Paole ble begravet, men hvilte ikke tilstrekkelig i fred. Før én måned var gått rapporterte folk i landsbyen at de var blitt antastet av det som hadde vært Paole. Fire av dem døde.
Paole var tidligere soldat og hadde ofte fortalt om hvordan han i sin tjenestetid var blitt plaget av en vampyr. For å fri seg fra dens forfølgelse hadde han tydd til et gammelt kjerringråd: Han hadde spist litt jord fra vampyrens grav og, visstnok, drukket litt av dens blod. (Kildene sier ingenting om hvordan dette siste gikk til.) Konklusjonen var nærliggende: Paole var selv blitt vampyr.
Det var bare én ting å gjøre: Paole måtte graves opp. Førti dager etter hans død gikk de til verket. Skal vi tro vitnene var Paole aldeles uforandret. Ingen nedbryting av liket hadde funnet sted. Det var friskt blod i nese og munn, likskjorten og innsiden av kisten var dekket av blod og neglene på hender og føtter hadde vokst. På bakgrunn av dette fastslo lokalbefolkningen at Paole virkelig var en vampyr.
Så de hamret en stake gjennom hjertet hans. Skal vi tro vitnene satte han ikke pris på det, men gav fra seg et høyt skrik. Dessuten blødde han kraftig. Til slutt brant landsbybefolkningen liket til aske og kastet asken ned i graven. De fire som hadde dødd i Paoles herjinger fikk samme behandling.
Dette burde vært nok. I tradisjonsmaterialet er staken helt klart det vanligste hjelpemiddelet for å ”avlive” vampyrer, men den eneste metoden som vanligvis er helt sikker er å brenne liket. Derfor burde folkene i Medvegia nå ha vært trygge. Men det var de ikke. Fem år senere tok herjingene til på ny. I løpet av tre måneder døde sytten mennesker, deriblant flere unge og friske som syknet hen og døde i løpet av to til tre dager.
Hva kunne grunnen være? Fortsatt hadde man oppgravingen av Paole og hans ofre friskt i minne. Kunne Paole ha noe med saken å gjøre? En forklaring lot seg finne: Paole hadde ikke bare angrepet mennesker, men også kyr. Kunne det være at smitten var blitt ført videre fordi noen hadde spist kjøttet fra disse? Var ikke vampyrenes herjinger over? Tvilen herjet landsbyen. Det samme gjorde døden.
Tid for handling
En kveld i slutten av november 1731 la en pike ved navn Stanacka seg til å sove – frisk og sunn. Ved midnatt våknet hun med et skrik, livredd, og klaget over at hun var blitt forsøkt kvalt av en ung mann ved navn Milloe – som hadde vært død i ni uker. Stanacka hadde store smerter i brystet og ble svakere time for time. Tre dager senere døde hun.
Folk i Medvegia hadde forholdt seg rolige lenge – plutselig og uforklarlig død var ikke noe ukjent fenomen for dem – men nå kunne det ikke lenger være tvil: Dødsfallene som rammet landsbyen var vampyrers verk. Og noe måtte gjøres. Fort.
Oppstusset skapte brudulje langt utover landsbyens grenser. Ryktene nådde helt til Wien. Helt siden deler av Serbia og Valakia ble overført til Østerrike ved freden i Passarowitz i 1718, hadde myndighetene merket seg denne troen på at de døde kunne stige opp av sine graver og angripe de levende. Lignende panikker som den i Medvegia var ikke ukjente – og de utgjorde en trussel mot den offentlige orden.
Keiseren beordret Johannes Flückinger til å dra til Medvegia for å ha overoppsyn med lokalbefolkningens reaksjoner og handlemåte. Femten dager etter at Stanacka var blitt angrepet i drømme, satte man spaden i jorden.
En rekke lik ble gravd opp – og dissekert og undersøkt av Flückinger. I alt beskriver Visum et Repertum seksten lik. Elleve ble erklært å være vampyrer. Blant dem var Miliza, en seksti år gammel kvinne som lokalbefolkningen mente var den som hadde spist av de vampyrinfiserte dyrene og derfor var opphavet til denne andre epidemien. Hun hadde vært død i omlag nitti dager. Alle som hadde kjent henne var forbløffet over hvor rund hun virket, hun som i live hadde vært så tynn.For de andre ”vampyrenes” del hevdes det med noen få unntak at de var uforandret fra da de var i live. Og sammen med tilstedeværelsen av flytende, ”friskt” blod, er det dette som dømmer dem. Ettersom likene ikke var brutt ned i henhold til lokalbefolkningens og etterforskernes forventninger, var de å anse som vampyrer. De øvrige døde, de som var gått i oppløsning, ble lagt tilbake i sine graver.
Peter Plogojowitz’ herjinger
Vi kjenner lignende panikker også før Paoles tid – fra Istria i 1672, fra Øst-Preussen i 1710 og 1721 og fra Ungarn i perioden 1725-1730. Men ingen av disse er like godt dokumentert som panikken i Medvegia. Ser vi bort fra saken mot Paole, er kanskje den best kjente – og den best dokumenterte – saken mot Peter Plogojowitz. I likhet med saken mot Paole fant også denne sted i Serbia, i landsbyen Kisilova.
Peter Plogojowitz døde i september 1728, ett år etter Paole. Innen en uke var ytterligere ni personer døde. Alle avled de innen et døgn fra de ble syke, og før sin død fortalte de – ifølge rapporten – at Plogojowitz hadde kommet til dem i drømme, lagt seg oppå dem og forsøkt å klemme livet ut av dem.
Også her ble myndighetene involvert, men kun i form av en lokal tjenestemann. Vi kjenner saken fra en unnskyldende rapport han skrev etterpå. Han beklager at man ikke søkte tillatelse fra sentralt hold før man tok affære, men innbyggerne fryktet at vampyren skulle ta knekken på hele landsbyen og erklærte at de ville rømme alle som én hvis de ikke fikk grave opp Plogojowitz straks. Han håper myndighetene vil ha forståelse for den vanskelige situasjon dette satte ham i og ikke vil bruke saken mot ham…
I motsetning til i Medvegia, nøyde man seg her med å gå etter den opprinnelige vampyren. Beskrivelsen av Plogojowitz har mye felles med den av vampyrene i Visum et Repertum. Han hadde friskt blod i munnen – som han ifølge lokalbefolkningen hadde sugd fra sine ofre. Hår, skjegg og negler hadde tilsynelatende vokst, men ellers var kroppen uforandret – bortsett fra nesen, som var begynt å falle av. Da de slo en stake gjennom hjertet på vampyren, blødde den kraftig. Dessuten viste den visse ”ville tegn,” som tjenestemannen erklærer seg for blyg til å beskrive. Den fikk med andre ord ereksjon.
Et geografisk spredt spøkelse
Vampyrens kjerneområde strekker seg fra Tyskland, via de østeuropeiske land, til Hellas. Det er særlig fra Tyskland, Romania, Kroatia, Serbia og andre deler av det tidligere Jugoslavia at vi kjenner vampyren som et vesen man faktisk trodde på, i motsetning til overnaturlige vesener man bare fortalte underholdende fortellinger om, som de norske trollene.
Hva er det så disse vampyrene har felles? La oss begynne med det aller mest grunnleggende: Den tradisjonelle vampyren er død. Den er lagt i sin grav og vender tilbake fra den for å plage de levende. Den er med andre ord et spøkelse.
Den vanligste oppfatningen av spøkelser i vår tid er flagrende åndevesener som på høystemt vis glir gjennom herskapelige hus og forsvinner gjennom dører som ikke er der lenger – og som de uansett ikke trenger å åpne. Dette spøkelset er av ganske ny dato. Det tradisjonelle spøkelset, slik vi på våre breddegrader kjenner det helt tilbake til sagatiden, var ganske enkelt et fysisk lik som forlot sin grav. Ville det gjennom en dør, måtte det åpne den. Eventuelt slå den i stykker.
Vampyrer var en særskilt plagsom variant av dette spøkelset. De er døde som vandrer blant oss og som selv sprer død. Man gjør klokest i å unngå dem.
En viktig likhet mellom tradisjonelle og litterære vampyrer ligger i måten man tok livet av dem på. Både i tradisjonen og i litteraturen er staken det foretrukne redskapet for å få uskikkelige lik til å holde seg i ro.
En viktig forskjell mellom dem ligger i hvem deres ofre er og hvor de finner dem. Den litterære vampyren tilbakelegger ofte store avstander på leting etter det perfekte offer. Bram Stokers Dracula er en reisende fra fjerne himmelstrøk som oppsøker oss. Litterære vampyrer har en forkjærlighet for bleke jomfruhalser, og helst halsene til våre jomfruer.
Den tradisjonelle vampyren derimot, holdt seg hjemme. Det var dens egen landsby som fikk merke dens herjinger. Ofrene var slektninger, tidligere naboer og gamle venner. Ikke later den til å ha hatt noen særlige preferanser hva kjønn angår heller.
En ikke udelt vakker skikkelse
Den største forskjellen mellom moderne og tradisjonelle vampyrer ligger allikevel i deres utseende. Den moderne vampyren er en tynn og blek, men velkledd adelsmann, gjerne med en forkjærlighet for sort. Vi snakker slengkapper, smoking, flosshatt, blonder eller hva annet som nå kan vekke assosiasjoner til dekadanse og velstand.
Den tradisjonelle vampyren er definitivt ikke velkledd. Oftest har den ikke annet på seg enn et fillete hvitt klede – likskjorten den ble begravet i. Og tynn og blek er ingen presis beskrivelse, så langt ifra.
Ifølge øyenvitner var vampyrene uforandret når man fant dem i deres grav. Men ser vi nærmere på vitnemålene, blir det klart at øyenvitnene la noe annet i begrepet ”uforandret” enn vi ville gjort. Poenget var at likene ikke var brutt ned i henhold til deres forventninger. Utover det var forandringene ofte store. Ikke sjelden var likene langt lubnere enn da de ble puttet i graven. De beskrives gjerne som oppblåste. Dette forklares oftest med at de har suget i seg så mye blod at de er blitt blåst opp som ballonger. Blodsuging brukes også ofte som forklaring på at vampyrer ikke sjelden har en rødsprengt hudfarve.
Andre vanlige ”symptomer” på at det dreier seg om en ekte vampyr, er fravær av dødsstivhet og at negler og hår har vokst. Ikke sjelden blir vampyrene dessuten tatt mer eller mindre på fersk gjerning: En vanlig observasjon er nemlig at de har flytende blod i eller rundt munnen, og dette ble tolket som at de nettopp hadde sugd blod.
Og likene protesterer altså når de blir ”drept”. Arnold Paole gav ifølge vitnene fra seg et skrik da man hamret staken i ham.
Rykter og overtro?
En rekke kommentatorer, både i samtiden og senere, har avvist vampyrforestillingene som rykter og overtro. Og i en viss forstand har de selvfølgelig rett. At lik steg opp av graven og overfalt venner og slektninger var rykter og overtro. Derimot var ikke beskrivelsene deres av hvordan en vampyr så ut, kun bygget på rykter og overtro. For selv uten offisielle dokumenter som Visum et Repertum, ville vi, utfra beskrivelsene av de påståtte vampyrene, kunnet slutte oss til at mennesker faktisk har gravd personer de mistenkte for å være vampyrer opp av bakken.
Alle de overnevnte tegnene som ble sett på som beviser for vampyri er nemlig normale utviklingstrinn i nedbryting av et lik. At hår og negler tilsynelatende har vokst skyldes at huden rundt trekker seg tilbake på grunn av dehydrering. På grunn av mikroorganismers aktivitet i tarmene utvikles det gass, i hovedsak metan. Denne kan blåse liket opp til dobbelt størrelse. Dødsstivheten forsvinner etter en stund, og det viktigste beviset, tilstedeværelsen av flytende blod, skyldes dels at det i nedbrytingsprosessen utvikles væske som tar farve av blod, dels at blod tidvis dekoagulerer.Og Arnold Paoles skrik? Når man hamrer en stake i et oppblåst lik, må gassen inne i liket bevege seg et eller annet sted. Den tvinges ut gjennom ulike kroppsåpninger, gjerne munnen. Resultatet er at det lages lyd som, særlig i en situasjon preget av intens angst og frykt, godt kan tolkes som et skrik. På samme måte må væske som har samlet seg i for eksempel lungene forflytte seg et sted når disse plutselig klemmes sammen. Det forklarer Peter Plogojowitz’ ”ville tegn” ...
Det er verdt å merke seg at ingen av likene Flückinger undersøkte laget noen slik lyd. Det skyldes at han skar i dem med skalpell, ikke hamret en grovt tilhogd stake i dem.
Dødsangst
Vampyrsagnenes skildringer av vampyrens utseende bygger med andre ord på faktiske observasjoner av lik. Og ikke hvilke som helst lik, men lik som hadde ligget en tid i bakken. Med andre ord var det noen som faktisk gravde opp lik og det skjedde tilstrekkelig ofte til at en forholdsvis presis beskrivelse av hvordan slike lik så ut ble opprettholdt.
Men hvorfor gjorde de det? De aktuelle kulturenes forhold til død og de døde var generelt preget av stor angst. Det må derfor ha vært en meget god grunn. Og ser vi nærmere på kildene, blir det klart hva denne grunnen var.
I løpet av kort tid etter Paoles død dør fire andre mennesker. I panikken som leder opp til at Flückingers blir sendt til Medvegia, dør hele sytten personer. Peter Plogojowitz dør og begraves – og rett etterpå dør ni andre. Og blant disse døde er størstedelen unge og friske mennesker, personer som tilsynelatende har livet foran seg, men som sykner hen og dør i løpet av én til tre dager. Vi snakker med andre ord om lokale epidemier.
Det er derfor ikke rart folk var redde. Rundt dem døde venner og slektninger som fluer, og de hadde ingen anelse om hvorfor. De ante ikke hvordan smitte faktisk overføres, men hadde bare en idé om at døden kom fra de døde – en primitiv form for smitteforståelse som ledet til et svært anstrengt forhold til de døde, både før og etter at man puttet dem i bakken.
De mange dødsfallene trengte en forklaring. Som i mange tradisjonelle samfunn hadde man en tendens til å forklare negative med personlige vendettaer. Hvis noen ble syk, var det fordi noen hadde forbannet dem, kastet det onde øyet på dem eller de var blitt utsatt for sterk misunnelse. Alt dette ble oppfattet som fenomener som kunne lede til sykdom og i verste fall død. Sagt på en annen måte: Man forklarte triste ting ved å lete etter syndebukker.
Og når tingene ble ekstra ille, som ved en epidemi, trengte man syndebukker som kunne være ansvarlige for så fryktelige ting. Vampyren later til å ha vært en slik syndebukk. Og hva var vel da mer naturlig enn å anta at det var den første som døde som hadde ansvaret for de etterfølgende dødsfallene? Den første som døde måtte være vampyr…
Vampyrforestillingen var med andre ord en måte å forklare epidemier på. Døden var uhyggelig tilstedeværende og man trengte en forklaring. Og i sin lokale kunnskap, det vi i dag gjerne kaller tradisjonen, fant man en slik: vampyren. Nå var tiden inne til å tro, det er tross alt ikke lett å være skeptisk når livet står på spill.
Den tradisjonelle vampyren var ingen dandy med slott, slengkappe og adelstittel. Den var noe mye, mye verre enn det. Den var døden selv. Det er ikke rart folk var redde.
Møte med liket
Det later ikke til at det var lett for et lik å bli frikjent når det først var gravd opp. Den amerikanske antropologen Paul Barber, som har gått grundig inn i øst-europeisk vampyrtradisjon, fant bare to eksempler på at mistenkte vampyrer er blitt frikjent. En årsak til dét er nok at vi først og fremst kjenner vampyren fra sagnmaterialet og at dette, i likhet med dagens tabloidpresse, først og fremst er preget av de ”gode historiene”. Og et lik som ikke er vampyr er liksom ikke en like god historie som et lik som er vampyr. Men vi kan nok allikevel slutte at når man først gikk til det mildest talt ubehagelige skritt å grave et lik opp av bakken, da var sjansene svært store for at man ville finne en vampyr. Når man gravde opp onkel Pavel, var man i utgangspunktet sikker på hva man ville finne.
Man hadde svært begrenset kunnskap om hvordan et lik som hadde ligget en tid i bakken så ut. I den grad man forholdt seg til lik – som i de områdene der man hadde tradisjon for å grave opp liket etter noen år og stelle restene – var man vant til at de var tilnærmet komplett nedbrutt. Det var slik et lik skulle se ut, og det eneste som kunne overbevise folk om at onkel Pavel ikke var en vampyr, var hvis liket var nedbrutt i henhold til disse forventningene. Ethvert avvik ble i disse situasjonene tolket som vampyri.Tiden et lik bruker for å brytes ned varierer sterkt. Temperatur, tilgang på luft, dødsårsak og bakterieflora er blant faktorene som innvirker på prosessen. I de tilfellene vi snakker om her, dreier det seg for det meste om lik som hadde ligget såpass kort tid i bakken at de uansett ikke ville være brutt tilstrekkelig ned til å unndra seg en vampyridiagnose. Og vi må huske at de som grov disse likene opp av bakken ikke akkurat var i et analytisk og ettertenksomt sinnelag. De forventet å finne et morderisk lik og de var omgitt av mennesker med lignende forventninger. Folk var livredde og hadde hisset hverandre opp – det er en grunn til at vi omtaler det som vampyrpanikker. Da er det ikke så merkelig at det var nesten umulig for et lik å bli frikjent.
Og da gjenstod det å ”ta livet” av vampyren. Staken gjennom hjertet var den foretrukne metoden. Og det var en metode som var i tråd med den allmenne stemning: Fysisk, dramatisk og, ikke minst, rask. Den kunne utføres uten å ta liket ut av kisten. Men som vi har sett var den ikke alltid tilstrekkelig. Både Plogojowitz og Paole og hans etterkommere ble brent. Dette later til å ha vært den eneste nesten sikre måten å bli kvitt vampyren på. Hvorfor gjorde man det da ikke hver gang?
Svaret er like enkelt som det er ubehagelig: Fordi det å brenne et lik under åpen himmel er en langvarig, omstendelig og ressurskrevende prosess. Når man først hadde hisset hverandre opp til å grave opp onkel Pavel, da ville man bli ferdig med saken. Få var særlig begeistret over ideen om å bruke åtte-ti timer på å sørge for at han ble stekt lenge nok til han var brent til aske.
***
Historikk og litteratur
Denne artikkelen er en forkortet og tabloidisert utgave en artikkel som stod på trykk i Humanist nr 2/07. Den igjen er en omarbeidet og nedkortet variant av kapittel seks og syv i min bok Vampyr! fra 2003. De viktigste kildene for artikkelen er:
- Barber, Paul 1988: Vampires, Burial, and Death. Folklore and Reality. New Haven.
- Calmet, Dom Augustin 1993: Treatise on Vampires & Revenants. The Phantom World. (Red. Clive Leatherdale) Westcliff-on-Sea.
- Espeland, Velle 1999: ”Spøkelse og spøkelseshistorier – dei daude iblant oss.” I: Grongstad, Hylland og Pettersen (red.): Hinsides. Folkloristiske perspektiver på det overnaturlige. Oslo.
- Fine Jr., John V. A. 1998: ”In Defense of Vampires”: I: Alan Dundes (red.): The Vampire. A Casebook. Madison, Wisconsin.
- Frayling, Christopher 1991: Vampyres. Lord Byron to Count Dracula. London.
- Melton, J. Gordon (red.) 1999: The Vampire Book. The Encyclopedia of the Undead. Detroit.
- Oinas, Felix 1998: ”East European Vampires.” I: Alan Dundes (red.): The Vampire. A Casebook. Madison, Wisconsin.
- Pettersen, Arnfinn 2002: ”Tro: Lettere sagt enn gjort.” På nettsiden forskning.no: www.forskning.no/Artikler/2002/april/1017219045.79
Forfatteren: Knokkelklangs redaktør Arnfinn Pettersen (f. 1969) er utdannet folklorist og selverklært vampyrolog. Han har skrevet boken Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon (Humanist forlag 2003) og har redigert bøker om alt fra konspirasjonsteorier til humanistisk konfirmasjon. Til daglig er han redaktør for tidsskriftet Humanist og han skriver bloggene Den Tvilsomme Humanist og Norsk selskap til drontens fremme.
