Ronald Hutton, forfatter blant annet av den definitive boken om Wicca, har skrevet en god introduksjon til moderne druideforestillinger og druidetro. Men dette er bare populærversjonen. Han lover mer. Og Knokkelklangs anmelder vil ha mer. Mye mer.
Ronald Hutton The Druids
Continuum Books
2007
Jeg er anglofil. Mine favorittforfattere er britiske, min favorittmusikk er britisk (jeg foretrekker til og med britiske varianter av amerikansk musikk), jeg har en særlig forkjærlighet for engelsk folkrock (selv om skotsk og irsk kan være hyggelig den også). Jeg kler meg (i det minste tidvis) som parodien på en engelsk landadelsmann og Badger i Kenneth Grahames The Wind in the Willows er mitt fremste litterære forbilde. Jeg er folklorist av utdanning og jeg er særlig interessert i kuriøse fenomener i grenselandet mellom folklore, religion og nasjonalisme. Så det sier seg i grunnen selv at jeg er interessert i britisk neopaganisme.
Og da er det ikke mulig å komme utenom Ronald Hutton, professor i historie ved universitetet i Bristol. Hans Triumph of the Moon, historien om fremveksten av wicca, moderne heksebevegelse, er noe av det mest imponerende jeg har lest. Ikke minst første del av boken, som tar for seg alle de idéhistoriske strømningene som ledet opp til wicca, fra fremveksten av forestillingen om Gudinnen til speiderbevegelsens historie. (Og særlig de mer outrerte variantene, som ikke bare mente at unge gutter burde leve det naturlige livet ute i skauen, de burde selvsagt være nakne mens de gjorde det …)
Bokens andre del avdekker mikrohistorikeren Hutton i aksjon og redegjør for de finere detaljer i wiccas fremvekst. Svært fine til tider. Dette ble nesten litt mye av en god ting, og jeg skal ikke påstå at jeg husker alt, men fascinerende var det. Hutton er også såpass ryddig i sin omgang med fakta at han nekter å konkludere med det alle vi andre synes er relativt innlysende: At Gerald Gardner fant opp wicca mer eller mindre på egen hånd. Hutton er ikke villig til å avfeie Gardners egen forklaring om at han var blitt initiert inn i en århundregammel coven i New Forest. Men særlig sannsynlig virker det ikke som han synes det er.
For er det noe som er klart med neopaganismen, er det at første ledd, neo, er viktig. Dette er en ny religion og dens egne krav på å egentlig representere en århundre, eller tidvis årtusen, gammel tradisjon, er i beste fall kreative. Når det er sagt, er det ikke tvil om at det er en livskraftig og legitim religion. Interessant er den også.
Vel fjollete
Samtidig må jeg innrømme at wicca blir vel fjollete til min smak. De hadde en slags sjarm den gang de insisterte på at de var de siste av de gamle heksene og at deres forgjengere – minst ni millioner av dem – var blitt utryddet i hekseprosessenes Holocaust. ”The Burning Times,” som amerikanske paganister med usvikelig sans for den gode formulering insisterer på å omtale det som. Men historieforskningen har nå lagt den forestillingen så til de grader død, at den forutsetter en helt ny konspirasjonsteori rundt historikernes motiver for å overleve. Resultatet er at forestillingen i dag stort sett bare forefinnes blant de mer ytterliggående feministene i amerikanske paganistkretser (som uansett hadde en konspirasjonsteori klar for å forklare dette) og blant de mindre historisk oppdaterte.
Uten denne grandiose historien blir wiccas forestillingsverden vanskelig å skille fra deler av new age-miljøene, selv om de sosiologisk sett ser helt annerledes ut, i det minste de som fortsatt holder seg med covens.
Mine favoritter innen moderne neo-paganisme er heller druidene. Hutton har også tidligere viet dem plass, med en interessant artikkel om den moderne druidebevegelsens nærmeste forløpere, i artikkelsamlingen Withces, Druids and King Arthur. En hel bok om druidene fra Huttons hånd har vært lovet en stund, og her er den. På sett og vis.
Hutton begynner med å fastslå at dette er den første boken av to. Den andre vil være den store akademiske utredningen, dette er en mer populær tilnærming. En forskjell på de to er at denne er tematisk inndelt, slik at hvert perspektiv tas for seg og bringes opp til vår tid. Den neste vil være kronologisk, slik at disse temaene vil tas om hverandre og det vil bli tydeligere hvordan de henger sammen.
De fire første kapitlene tar for seg de vise druidene, de patriotiske, de grønne og de demoniske. Det er i hovedsak ren historiografi. Det er med andre ord historien om hvordan andre har sett historien.
For det er et lite problem med de historiske druidene: Vi vet i grunnen nesten ingenting om dem. Og det lille vi har av kilder motsier i stor grad hverandre. Når sant skal sies kan det føres en god sak for at de aldri har eksistert.
Så når en rekke skribenter har skrevet tykke bøker om druidene, er det i stor grad basert på deres egne antagelser, eller på hva de har tatt til seg av andres antagelser. Ikke at det har hindret noen å fremstille det som ugjendrivelige fakta, selvfølgelig ...
Å presse vann fra stein
Disse fire kapitlene er dermed i stor grad varianter over temaet hvordan vri vann ut av en stein. Men det gjør dem på ingen måte mindre interessante. For som de har vridd. Ikke minst er Lollo Morganwg (eller Eddie fra Glamorgan som det betyr) og hans utrettelige innsats for å avdekke gammel walisisk kultur en fascinerende historie.
Lollo trodde fullt og fast på druidenes sentrale rolle i den en gang så fantastiske walisiske kulturen. Og i dens tjeneste var målet langt viktigere enn middelet. Så der kildene var litt mangelfulle (hvilket de ofte var) lot Lollo, som av medisinske årsaker var avhengig av opium, fantasien få fritt spillerom. Resultatet er et av de mest spektakulære falskneriene verden har sett.At Lollo var en gudbenådet poet, gjorde ikke saken bedre. Resultatet var at forskere har brukt århundrer på å skille Lollos bidrag fra originalene. Et annet resultat var at en rekke av hans konstruksjoner fant et trygt hjem i moderne forestillingsverden. Den dag i dag benytter selverklærte druider seg av en rekke av Lollos dopfantasier.
I de to neste kapitlene, om druidebrorskap og om de opprørske druidene, beveger Hutton seg over i landskapet mellom historie og historiografi. Grunnen er at forestillingene om druidene her får en betydelig handlingsdimensjon, slik at det ikke bare blir en historie om andres ideer om historien, men om hvordan de satte disse ideene ut i live. Personlig finner jeg denne delen mer interessant, men det er fordi jeg har en særlig interesse for denne formen for kreativ gjenoppvekkelse. Det er fascinerende å se hvordan man har skapt en religion med betydelige historiske pretensjoner på bakgrunn av tilnærmet ingenting.
Særlig interessant er biten om hva som skjer etter at druidebevegelsen tar opp i seg et betydelig element av hippier og andre mer outrerte skikkelser. Jeg har en spesiell forkjærlighet for kong Arthur. Og da mener jeg ikke den historiske kongen, men den tidligere soldaten og bikeren som en gang gikk under navnet John Timothy Rothwell og anser seg selv som den nålevende inkarnasjonen av Arthur.
Selveste Kong Arthur
Han leder Loyal Arthurian Warband, den mest aktivistiske av de engelske neodruide-gruppene, og er blant annet er kjent for tidlig på nittitallet å ha stått i godt og vel et år utenfor Stonehenge – hver dag, i full Arthur-mundur, inklusive excalibur – for å protestere mot at paganister ikke fikk tilgang til steinene på sine merkedager.
Jeg leste første gang om Arthur i Withches, Druids and King Arthur, og allerede der får man et klart inntrykk av en fascinerende mann. Arthur en hysterisk humor, inklusive en stor dose selvironi. Han er omlag så postmoderne et fenomen som tenkes kan, men paradoksalt nok fremstår han, pakket som han er i roller inni roller, som ekstremt genuin. Rett og slett fordi han er det han virkelig vil være. Selv anser han seg altså som en reinkarnasjon av den historiske Arthur, til tross for at han er fullt på det rene med at Arthurs historisitet er en smule omdiskutert. (Noe Hutton forøvrig har en interessant artikkel om i nevnte artikkelsamling.)
Men han tar det ikke så tungt om du ikke er enig. Han har dessuten skrevet en utmerket selvbiografi (sammen med journalisten Christopher James, som er medlem av LAW). Boken er full av fantastiske anekdoter. Min favoritt er historien om hvordan han fant Excalibur:
Arthur og den daværende kvinnen i hans liv stopper for rødt lys i Aldershot, byen der han vokste opp. En butikk rett ved krysset har sverd utstilt i vinduet. Et av dem er Excalibur. Og det er virkelig Excalibur – fra filmen med samme navn fra 1981. Men det er ikke til salgs. Mannen som driver butikken sier han har sverget på ikke å selge det før Kong Arthur selv kommer for å hente det. Så Arthur hiver passet på disken, som dokumenterer at han er Arthur Uther Pendragon.
I Huttons bok er Arthur kun viet noen sider. Det samme er en rekke andre av de mer interessante nydruidene, som Rollo Maughling, Philip Carr-Gomm og Tim Sebastian. Og i mine øyne er dette den største svakheten med Huttons bok. Jeg vil ha mer, mye mer om disse figurene. Jeg vil ha en hel historie om neodruidene bare de siste hundre årene. Særlig savner jeg stoff om hvordan disse gruppene forholder seg til forskningen på feltet og hvordan de takler at akademia i hovedsak anser deres trosforestillinger som rene konstruksjoner.
Jeg har visse forhåpninger om at den neste boken går dypere ned i denne materien. Inntil da er dette en for all del utmerket introduksjon til et av de mest fascinerende fenomenene innen moderne religiøsitet.
Forfatteren: Knokkelklangs redaktør Arnfinn Pettersen (f. 1969) er utdannet folklorist og selverklært vampyrolog. Han har skrevet boken Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon (Humanist forlag 2003) og har redigert bøker om alt fra konspirasjonsteorier til humanistisk konfirmasjon. Til daglig er han redaktør for tidsskriftet Humanist og han skriver bloggene Den Tvilsomme Humanist og Norsk selskap til drontens fremme.
