Av Didrik Søderlind
I gamle dager trodde man at Jorden var flat – det er noe alle vet. Faktum er at mennesker har visst om jordens form i over to tusen år. Den flate Jorden stammer derimot fra 1828 og er et kroneksempel på en moderne myte.
Alle har hørt historien om da Christofer Columbus ville seile vestover for å finne sjøveien til India – et land som lå mot øst. Columbus' lyse idé var at man kunne seile rundt Jorden og dermed slippe å seile rundt Afrikas horn.
Men i folks øyne var det én stor hake ved planen: Jorden var flat, det mente alle mennesker på Columbus' tid. Derfor mente de også at han ikke kunne reise vestover til India, men ville seile over kanten av verden og forsvinne i avgrunnen.Alle var enige om at Jorden var flat. Eller, som Mikke Mus sier i den litterære milepælen Langbein Columbus: "Jorden er rund – som en pizza!"
Vi trenger neppe å forklare at Mikke Mus aldri sa dette til Columbus. Men Columbus fikk neppe høre dette fra mennesker som fantes på ordentlig, heller.
For alle oppegående mennesker i 1492 – tiden for Columbus' ekspedisjon – visste at Jorden var rund. Noe annet ville være rart, for jordens runde form hadde man kjent til i årtusener. Slik trodde man Jorden så ut. Eller trodde man det?
Allerede de gamle grekere
Pythagoras slo fast i det sjette århundret før vår tidsregning at Jorden var rund. Påstanden ble senere støttet av blant andre filosofen Aristoteles og matematikeren Euklid (bildet).
Jordens form var et stridsspørsmål i århundrer, men rundt den tiden som senere ble kalt år null var alle dannede grekere og romere enige om at Jorden var rund. Ikke bare det, de hadde en ganske god idé om hvor stor den var også.
Bibliotekaren Erastotenes i Alexandria klarte ved å sammenligne solstrålenes vinkel i Nord- og Sør-Egypt, å regne ut at Jorden hadde en omkrets på 39,375 kilometer.
Når man tenker at astronomene på Norsk Romsenter mener at omkretsen er 40,075, blir man lett litt imponert over Erastotenes' regneferdigheter. Han hadde tross alt ikke satellitter og datamaskiner til hjelp.
Selv om man var temmelig enige om Jorden form, kranglet man ganske mye om dens plassering i solsystemet. Var den solsystemets navle, eller var den én av flere planeter som kretset rundt sola? Men denne diskusjonen er en annen historie, og en historie med like seiglivede myter som den om Jorden form.
Den lyse middelalderen?
Altså visste de gamle grekerne at Jorden var rund. Men hva skjedde da kristendommen la seg som et lokk over Europas åndsliv og dyttet oss inn i den mørke middelalderen? Ble ikke antikkens kunnskap om den runde jord glemt og erstattet av blind bibeltro?
Her står vi foran en ny moderne myte. Middelalderen var langt fra så mørk som mange vil ha det til, og de siste 100 årene har forskere fått et lysere og lysere syn på denne perioden.
Selvfølgelig hadde kirken en viktig posisjon, men dette var et tveegget sverd – det viktige ville være hvilke standpunkter kirken brukte denne posisjonen til å fremme.
Så hva var det kirken lærte i spørsmålet om jordens form? Kirkefaderen Augustin, for eksempel, overtok antikkens syn på Jorden som en kule. Han advarte kristne mot å tro på tull, som han mente skadet kristendommens sak.
I teksten De Genesi ad litteram libri duodecim skriver Augustin at hvis hedningene oppdager at en kristen tar feil på et område som de selv kjenner godt til – hvordan skal de da tro på Bibelens skrifter når de forteller om oppstandelsen fra de døde, håpet om evig liv og Guds rike?
Augustin var ikke alene i dette standpunktet, eksemplene er mange – selvfølgelig også utenfor kirken.
Den britiske filosofen Roger Bacon (1220-1292) argumenterte i sitt Opus majus (1266) for at Jorden er rund. Argumentet var først og fremst at kulen er den mest perfekte formen, dessuten kan man se lenger jo høyere oppe man er. Noe som beviser at Jorden er rund.
Astronomitime fra 1200-tallet
Det samme mente man i Norge. Verket Kongespeilet ble til omkring 1250 (det eldste fullstendige håndskriftet er fra rundt 1275), og den anonyme forfatteren tilhørte trolig miljøet rundt Håkon Håkonsson.
I Kongespeilet finner vi følgende leksjon i astronomi:
"Ta et brennende lys og sett i et stort rom. Tar du så et eple og henger ved selve luen, så nær at eplet blir hett, da vil det nesten skygge den ene halvdelen av rommet eller enda mer. Men hvis du henger det ved selve veggen, da blir det ikke varmt, og da lyser kjerten over hele rommet, og det blir knapt nok så stor skygge på veggen der eplet henger, som halve eplet selv.
Nå skal du skjønne av dette at jordkretsen er som en ball, og den kommer ikke alle steder like nær solen. Der hvor det runde hjulet dens kommer nærmest solens vei, der blir det aller hetest. Og noen av de land som ligger rett imot dens loddrette stråler, er ubebyggelige."
I Anton Wilhelm Brøggers oversettelse virker dette like pedagogisk som det man finner i skoleverkets lærebøker i dag.
Folkekunnskap
Så at Jorden var rund var en kjensgjerning for dem som kunne lese teologi, filosofi og verker i statskunst. Men hva med de som ikke kunne lese slikt?
Det samme budskapet finner vi i populære tekster som Sir John Mandevilles reiser. Boken er en oppdiktet reiseskildring, men én ting stemmer overens med virkeligheten: Jordens form.
Så hva med dem som ikke kunne lese i det hele tatt? Vel, på denne tiden var kirken en viktig kunnskapsbærer. Og i kirken lærte man, med støtte i Augustin og andre kirkefedre, at Jorden var rund.
Selv om man ikke hørte på prestene, var det at Jorden var rund på mange måter sunt folkevett. I hvert fall for folk som hadde vært utenfor gården. Sjøfart var viktig for reiser og transport, og det er lett for sjøfolk å oppdage at seil og fyrlykter forsvinner under horisonten og at stjernene er annerledes når man seiler langt ut fra hjemlige havner.
Moderne myte
Så hvor kommer den flate Jorden fra? Den amerikanske vitenskapshistorikeren Jeffrey Burton Russell mener saken stammer fra 1828, fra en Columbus-biografi skrevet av den populære amerikanske forfatteren Washington Irving (1783-1859).
Irving trengte litt ekstra krydder for sin bok History of the Life and Voyages of Christopher Columbus. Derfor la han inn en scene der den moderne og modige eventyreren Columbus står overfor de trangsynte og akterutseilte "lærde" og geistlige, som var så dumme at de trodde Jorden var flat.Boken slo an, og denne scenen er selvfølgelig en ganske stilig bekreftelse på en av moderne menneskers fremste fordommer: At fortidens folk var enkle sjeler.
Det stemmer at Columbus' sjøreiseplaner ble møtt med skepsis, men skepsisen handlet om Jorden størrelse mer enn den handlet om formen. Columbus' kritikere mente nemlig at hans kalkulasjoner når det gjaldt klodens størrelse var feil, og at sjøreisen ville bli for lang – og varm (det er hett ved Ekvator!) – til å være gjennomførbar.
Faktisk var det Columbus som tok feil i dette spørsmålet, for han trodde at Jorden var vesentlig mindre enn den er. Men så viste deg seg å være et "nytt" kontinent der han trodde Østen skulle ligge – og resten er historie.
Hyggelig myte
Washington Irving var ikke alene om å spre myter. I 1834 skrev den franske kirkehistorikeren Antoine-Jean Latronne en bok om kirkefedrenes kosmologi. Her slo han fast at kirken i middelalderen lærte at Jorden var flat.
Hvorfor skulle han hevde dette? En sannsynlig forklaring synes å være at Latronne var det man gjerne kaller en prestehater. Og hvis man vil ha folk til å få avsmak for kirke og prester, hva kan være bedre enn å hevde at de lærte folk at Jorden var flat?
Latronne og Irving var så vellykkede at "alle" mennesker i dag vet at alle mennesker før i tiden trodde at jorden var flat.
Men det er kanskje på tide å ta myten ut av i historiebøkene og la den gå over i historien?
(Artikkelen er en lett pusset utgave av en artikkel som tidligere er publisert på Forskning.no.)
***************************************************************
Forfatteren: Didrik Søderlind (f. 1971) avbrøt universitetsstudiene for å være redaksjonssekretær i det biologiske fagtidsskriftet Playboy. Han kompenserer for sin mangel på fjonge akademiske titler ved å eie flere plagg i tweed, hvorav minst ett er i ferd med å bli riktig støvete. Han har mange års fartstid som blad- og internettsmører, med kultur, religion og vitenskap som spesialfelter og livnærer seg som rådgiver for Human-Etisk Forbund. Han vet mer om HP Lovecraft enn noe menneske har godt av og er initiativtager til og overdikador for Kjettersk kjeller.
