Av Arnfinn Pettersen
Påstanden om at Bram Stoker baserte romafiguren Dracula på den historiske Dracula, den valakiske prinsen Vlad II, er befestet som en populærkulturell sannhet. Men Stoker visste i virkeligheten svært lite om Vlad. Han visste ikke en gang at han het Vlad.
Kapitelet ”Historiske vampyrer” er en gjenganger i bøker og dokumentarer om vampyrer. Det er gjerne en gjennomgang av tre-fire riktig frastøtende historiske skikkelser, som har det til felles at de har hatt en heller usunn dragning mot blod. Det er ikke så mange å velge i, og forfatterne av mindre lødig ”faktalitteratur” av denne typen er sjelden plaget av overvettes originalitet, så det er gjerne de samme fra gang til gang. The usual suspects er:Gilles de Rais (1404-40). Fransk general som kjempet sammen med Jeanne d’Arc. Visstnok en eminent strateg, men også en sadistisk morder. Han torturerte og drepte en rekke unge gutter (og noen jenter), for det meste barn av fattige bønder. Ifølge sin egen tilståelse drakk han blodet fra flere av dem mens de døde. Det ble også hevdet at han praktiserte satanisme. de Rais ble etter mye om og men stilt for retten og funnet skyldig. Han ble kvalt og liket brent.
Elizabeth Bathory (1560-1614). Ungarsk/slovakisk grevinne som det hevdes hadde en forkjærlighet for å bade i jomfrublod – visstnok for å bevare sitt ungdommelige utseende. I årevis torturerte og drepte hun sine undersåtter, først og fremst unge tjenestepiker. Hennes tabbe var å inkludere adelige jomfruer blant ofrene.
Bathory ble i 1611 dømt for drapet på 650 mennesker. Historikere er kritiske til rettssaken og mener den først og fremst ble gjennomført for å kunne konfiskere landområdene hennes. Hun ble murt inne i et rom i slottet sitt, hvor hun satt til hun døde.
Peter Kürten (1883-1931). Tysk seriemorder, kjent som ”Vampyren fra Düsseldorf”. Han ble født i Mülheim og var sønn av en alkoholisert og voldelig far. Ni år gammel drepte han visstnok en lekekamerat ved drukning. Han sonet fra han var sytten fire år for et mislykket draps- og voldtekstsforsøk på en ung kvinne. I 1913 drepte han en ti år gammel pike ved å kutte over strupen hennes. Han fortalte senere at han fikk orgasme da han så blodet sprute.
I 1929 – da Tysklands økonomi var i fritt fall og landet på vei ut i fullt kaos – satte han i gang for alvor. Han drepte kontinuerlig mennesker, ni stykker bare i august 1929. Han endret stadig metoder og var derfor vanskelig å ta, men hans tilståelse overbeviste politiet om at han stod bak drapene. Kürten ble dømt for en rekke drap og halshugget 2. juli 1931.[1]
Vlad Tepes
Ingen sympatisk gjeng, med andre ord. Men de må se seg slått av alle påståtte historiske vampyrers påståtte historiske vampyr: Vlad II, også kjent som Vlad Tepes.
Han ble født i Sighisoara i Transylvania, antagelig i 1430. Faren, som også het Vlad, var medlem av den tyske Drageordenen, et kristent brorskap, viet kampen mot de vantro tyrkerne – som hadde innledet kampanjen mot Europa som til slutt bragte dem til Wiens porter. Blant ordenens statutter var at medlemmene alltid skulle bære dens symbol – en drage.[2] Dette gjorde at Vlad den eldre i sine hjemtrakter fikk tilnavnet Dracul, som betyr nettopp drage – men også kan bety ”djevel”.Dracula på sin side, betyr, stusselig nok, ”sønn av Dracul”.
Vlad senior gjorde krav på tronen i Valakia, som ligger mellom de transylvanske alper og Donau i dagens Romania. I 1436 overtok han denne og inngikk, stikk i strid med sine forpliktelser overfor Drageordenen, en allianse med tyrkerne. Den innebar at Vlad junior og hans bror ble overlatt til tyrkerne som gisler.
I 1447 ble Vlad senior drept, og ved et kupp ble Dracula hindret i å overta tronen. Det skulle gå nesten ti år før han inntok den. 14. august 1456 nedkjempet han sin slektning Vladislav II, drepte ham og overtok som hersker av Valakia. Det ble ingen langvarig karriere. I 1461 ble han nedkjempet av en tyrkisk hærstyrke, ledet av hans egen bror Radu.
Etter å ha blitt styrtet av tyrkerne rømte han til Ungarn, hvor han satt i fangenskap. I 1476 vendte han tilbake til Valakia og ble på ny innsatt som prins, men ble drept av en snikmorder en gang rundt årsskiftet 1476-1477.
På de vel fem årene han til sammen hersket over Valakia, hadde imidlertid Vlad skaffet seg et rykte som en sjeldent grusom hersker. Ikke minst på grunn av sin forkjærlighet for å spidde sine fiender på påler. Det var dette som gav ham tilnavnet ”Tepes”, som betyr ”spidderen”.
Et konservativt anslag over hans ofre i denne perioden er på 40 000, fire ganger så mange som Ivan den grusomme. Og det av en befolkning på mindre enn en halv million mennesker.[3] Selv for en grusom tid var Vlad Tepes en usedvanlig grusom mann.
Han er da også blitt husket av ettertiden. Fortellinger om Vlad og hans ondskap finnes både i russisk og tysk tradisjon, i tillegg til rumensk. De første skriftene sirkulerte i Europa allerede rundt de tider han ble styrtet av tyrkerne.
I den russiske tradisjonen er han den slu maktpolitikeren, som gjerne går over (mange) lik for å nå sine mål, i den rumenske er han en tragisk og voldelig nasjonalhelt, mens han i tysk tradisjon er en grusom galning. Det skyldes at Vlads vrede særlig gikk utover de tyskspråklige minoritetene i Valakia og Transylvania, som han anklaget for ikke å følge hans handelslover.
Er Dracula basert på Dracula?
Da den kom, ble Francis Ford Coppolas film Bram Stoker’s Dracula hevdet å være den første korrekte og trofaste filmatisering av Stokers bok. I filmen er drivkraften bak grevens handlinger hans jakt på sin tapte kjærlighet – sin døde hustru – som han finner reinkarnert i Mina Harker. Denne tapte kjærligheten lar seg ikke finne i Stokers bok. Den er tilført fortellingen av Coppola og filmens manusforfatter, Jim Hart.
Hvordan kan de hevde at et motiv som opplagt ikke er hentet fra boken allikevel er en riktig gjengivelse av handlingen?
Årsaken ligger i forestillingen om at Stoker baserte sin Dracula på Vlad Tepes. Den tragiske kjærlighetshistorien er hentet fra Vlads liv (eller rettere sagt legenden om Vlads liv), ikke fra Stokers Dracula. Det er fortellingen om hvordan Vlads hustru (eller elskerinne) – ifølge lokal rumensk tradisjon – tok livet av seg, heller enn å bli fanget av tyrkerne.
Coppola og Hart arbeidet ut fra den tese at Vlad Tepes og Stokers Dracula er én og samme skikkelse og at det som gjelder den historiske Vlad også gjelder den fiktive Dracula. Vlads sorg er Draculas sorg. Vlads kjærlighet er Draculas kjærlighet.
Det er bare et problem: Stoker visste svært lite om Dracula. Han visste ikke engang at han egentlig het Vlad. Og han kjente slett ikke til noen hustru.
Æren for at den påståtte sammenhengen mellom Vlad og Dracula er blitt et veletablert populærkulturelt faktum, tilfaller først og fremst Raymond McNally og Radu Florescu. I 1972 kom deres bok In Search of Dracula, en populærvitenskapelig fremstilling av Vlads liv, som er gjennomsyret av oppfatningen om at Bram Stoker var godt kjent med disse opplysningene. Kunnskap han skulle ha skaffet seg gjennom research i British Library og fra den ungarske historikeren Arminius Vambéry, som flere ganger var Irvings og Stokers gjest på Lyceum.
Deres poeng er blitt gjentatt gang på gang. Som da et svensk produksjonsselskap i 1974 laget en dokumentar basert på Florescu og McNallys bok, med samme tittel som boken og med selveste Christopher Lee som fortellerstemme og i rollen som Vlad/Dracula.
I dag er det en etablert popkulturell sannhet at Stokers Dracula er den historiske Dracula.
Også en rekke andre bøker og dokumentarer har bygget opp under forestillingen. Christopher Frayling konstaterer at Stoker baserte sin beskrivelse av Dracula på et tresnitt av Vlad. Det samme gjør Jean Marigny.[4] I fjernsynsprogrammet The Real Dracul, produsert av The History Channel, hevdes det at Stoker brukte Vlads liv i sin roman.[5] Donald Glut fastslår på sin side at Stoker lot seg inspirere av Vlads forkjærlighet for å spidde sine fiender.[6]Og han er ikke alene om å trekke en parallell mellom Vlads spidding og stakene som brukes for å ta livet av vampyrene i Dracula. McNally selv trenger så sent som i 1997 inn i Stokers hode og kan fortelle at han tenkte ”Jeg vil skrive en vampyrroman og hovedpersonen skal være Tepes”.[7]
Det har vært dissenterende røster, som Stokers grandnevø Daniel Farson – som fastslår at ”Stoker grep tak i navnet Dracula, sammen med et vagt inntrykk av bakgrunnen, og det var alt”[8] – og Stoker-eksperten Clive Leatherdale. Men disse er bare dråper mot det hav av forfattere og andre ”eksperter” som har konkludert med at Stoker bygde sin vampyr på Vlad. Men det er altså feil.
Hva Stoker visste
Den enorme populariteten til McNally og Florescus bøker viser hvilken posisjon Dracula har i dagens kultur. Han har en sikker plass i de populærkulturelle ikonenes eliteserie. Av litterære skikkelser er det antagelig bare Sherlock Holmes som er like populær og som så mange mennesker har et forhold til, på en eller annen måte – i det minste i Vesten.
Da Florescu og McNally gav ut In Search of Dracula, var Stokers arbeidsnotater til boken ennå ukjente for Dracula-forskningen. Disse ble solgt på en auksjon hos Sotheby’s i juli 1913, fjorten måneder etter Stokers død, og dukket først opp igjen på midten av 1970-tallet.
Nå befinner de seg ved Rosenbach Museum & Library i Philadelphia, USA, som ikke ønsker å publisere innholdet. Så den som vil se dem i sin helhet må oppsøke Rosenbach. Men en grundig redegjørelse for innholdet finnes i Christopher Fraylings bok Vampyres. Lord Byron to Count Dracula.
På bakgrunn av Stokers papirer kan vi danne oss et ganske klart bilde av hva han visste og ikke visste om Vlad Tepes.[9] Og hva visste han?Svært lite. Hans eneste kilde til den historiske Dracula var William Wilkinsons bok An Account of the Principalities of Wallachia and Moldavia fra 1820. Og dette er hva Wilkinson forteller om Dracula: At han var en voivode, en prins, og gikk under navnet Dracula. At han krysset Donau og angrep tyrkiske tropper. At han hadde kortvarig suksess. At han ble drevet tilbake til Valakia, ble nedkjempet og flyktet til Ungarn. At hans bror erstattet ham som voivode.[10]
Ingenting om å tre fiender på staker. Ingenting om massedrap. Absolutt ingenting som knytter ham til vampyri på noen som helst måte. Ikke engang navnet Vlad Tepes, eller Vlad eller Tepes, eller en oversettelse av Tepes til ”the Impaler” – ”spidderen”.
Grunnen til at Dracula påkalte Stokers interesse, var en fotnote hos Wilkinson, som forklarer navnet. Og det første notatet Stoker tok fra Wilkinson var nettopp denne forklaringen:”DRACULA in the Wallachian language means DEVIL,” skriver han. Uthevelsene er hans egne. Et navn med ond mening og ond klang. Uten denne fotnoten ville neppe noen i Vesten i dag ha hørt navnet Vlad Tepes.
Ellers er det et poeng at Stoker legger seg i selen for å fremstille sin Dracula som så fæl som mulig. Hvis han hadde kjent til Vlad Tepes’ mange fargerike personlighetstrekk, er det egentlig så sannsynlig at han ville utelatt dem – ikke minst Vlads forkjærlighet for å spidde mennesker?
Det er uansett lett å forstå hvorfor så mange har latt seg forlede av Florescu og McNallys teorier. Boken foregår i omtrent samme område som den historiske Dracula levde, begge er adelige og menn med makt, begge er grusomme og det er noe med staker der. At den ene skal være basert på den andre er en nærliggende tanke. Men den er gal. De aller fleste likheter med avdøde herskere er faktisk tilfeldige.
Det har ikke desto mindre tatt lang tid for teoriens fremste talsmenn å innrømme dette. Florescu konstaterte i 1997 at det hele begrenser seg til fire referanser, alle fra Wilkinsons bok, mens McNally samme år innrømmet at det overhodet ikke er grunnlag for å hevde at Stoker var inspirert av Vlad Tepes’ grusomheter.[11] Men ingen av dem har sagt det så veldig høyt. Og så sent som i 1994 kom en ny utgave av In Search of Dracula.
Heller enn å revidere sin teori, fortsatte de to lenge å lete etter sammenhenger og støtte opp under bokens opprinnelige konklusjoner. Det er kanskje ikke så rart. Uten parallellen mellom Vlad og Dracula er Vlad Tepes bare enda en grusom hersker fra en grusom tid. Grusommere enn de fleste riktignok, men fortsatt en ganske uinteressant skikkelse. Da er det ikke så mye igjen å selge bøker på.
****************************************************************
Noter
[1] For mer om Kürten, se J. Gordon Melton (red.): The Vampire Book. The Encyclopedia of the Undead, Detroit, 1999, s. 400-401.
[2] Melton s. 760.
[3] Melton s. 762.
[4] For begges del, se Elizabeth Miller: Dracula. Sense & Nonsense, Westcliff-on-Sea, 2000, s. 204-205.
[5] Miller s. 207.
[6] Miller s. 190.
[7] Miller s. 187.
[8] Miller s. 186.
[9] De som måtte ønske å fordype seg i de samme skriftene som Stoker, har muligheten til det i Clive Leatherdale: The Origins of Dracula, Westcliff-on-Sea, 1995. Det er en samling av Stokers kilder til boken.
[10] Miller s. 189.
[11] Miller s. 185.
Om artikkelen: Dette er en forkortet og tabloidisert utgave av kapittel fem i min bok Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon fra 2003.
****************************************************************
Forfatteren: Knokkelklangs redaktør Arnfinn Pettersen (f. 1969) er utdannet folklorist og selverklært vampyrolog. Han har skrevet boken Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon (Humanist forlag 2003) og har redigert bøker om alt fra konspirasjonsteorier til humanistisk konfirmasjon. Til daglig er han redaktør for tidsskriftet Humanist og han skriver bloggene Den Tvilsomme Humanist og Norsk selskap til drontens fremme.
