På disse sider publiserer blogtidsskriftet Knokkelklang sine artikler og andre skriverier. For mening og oversikt, gå til hovedsiden.

Er teksten for bred for deg? Justér bredden på vinduet ditt.

torsdag

In the Moog for Giger

Brain Salad Surgery dissekert

Av Bjørn Are Davidsen


Vår mann Bjørn Are Davidsen har et mer enn alminnelig intenst forhold til dommedagstrubadurene Emerson, Lake and Palmer. Og siden knokler er vår greie, og ELPs Brain Salad Surgery er en plate i knoklenes tegn (og fordi BAD nylig ferdigstilte sitt femte tiår her i denne jammerdal) lar vi ham i fri dressur hylle dens i disse dager 35 år gamle klang.


Skal man først skrive om knokkelklang, for ikke å si det kjetterske, er det umulig å operere bort Emerson, Lake and Palmer og deres futuristiske eventyr Brain Salad Surgery. Albumet satte for alvor den sveitsiske avantgardisten H.R. Giger på det populærkulturelle kartet, seks år før første Alien-film. Det er ikke tilfeldig at coveret vises på forsiden på Giger-kalenderen for 2009. Eller at originalen ble stjålet fra en utstilling i Praha i 2005.

At albumet ble gitt ut omtrent på dagen for 35 år siden, gjør det ikke mindre aktuelt. Likevel er grunnen til å slå på knoklene ikke kun kalenderen og coveret, men også klangen. Vi snakker om en lydproduksjon og instrumentering med en unik kobling av det følsomme og fremmedgjørende. Albumet var da også, sammen med Dark Side of the Moon, som kom samme år, det som mest ble brukt til å markedsføre stereoanlegg på 70-tallet. For ikke å si punken.

Nå trenger ikke undertegnede et snev av unnskyldning for å nevne Brain Salad Surgery. Men det kan være mer nødvendig enn ellers i en tid der bare skjelettet er igjen av bandets rykte. Vi ser symptomene når media forsøker seg på rockehistorie. Selv om bandet langt på vei falt for sin egen stormannsgalskap, er det noe hjelpeløst over forsøkene på å skrive det ut av historien, eller til nød se dem som flinkiser med utstyrsmani. De har laget for mange gode låter, fra det intenst engasjerende, til det vemodig vakre, til å ha latt seg lure av slikt. Og det er ikke mange band som klarer å rive deg med på flere musikalske reiser.



Kanoner og komposisjoner

Uansett hva man nå tenker om ELP er neppe garasjeband det nærmeste. Vi har å gjøre med en gjeng som ikke nølte med å løsne knoklene. Å gå på konsert med ELP var en forsmak på armageddon. Jazz- og bluesorganisten Keith Emerson, fra det anarkistisk improvisatoriske The Nice, bassist og sanger Greg Lake, fra banebryterne i King Crimson, og den pur unge trommisen Carl Palmer, fra heavybandet Atomic Rooster, angrep rockeverdenen i 1970. Publikum på Isle of Wight-festivalen 29. august visste ikke hva som traff dem da de overstyrte anslagene fra The Barbarian tordnet ut av høytalerne.

Det visste dessverre heller ikke filmfotografene. Resten av festivalen er behørig filmet, men man tok pause da dette ukjente bandet begynte. Selv om lydopptaket er bevart, finnes bare drøyt femten minutter på video, heldigvis med den eksplosive avslutningen der en kanon blåser en pressefotograf av scenen. Var han døv for advarselen om å komme seg unna, hørte han ikke bedre siden.

Tre år senere hadde ELP vist seg som et av rockeverdenens hardest arbeidende band. Da Brain Salad Surgery ble gitt ut sent i 1973, hadde bandet spilt nærmere tre hundre konserter og gitt ut fire album – på drøye tre år. De koblet elektronikk, metal, ragtime, Bach, Bartok, viser og jazz – uten å strande i monotone bakevjer eller flinkiserier. I hvert fall hvis vi skal dømme etter noen titalls bootlegs, inntatt i edru tilstand.

Å lytte til deres album kan likevel være en prøvelse. I motsetning til Bjørn Eidsvåg og Turboneger, for ikke å si Metallica, vet man aldri helt hva man får, utover det storslagne, det vemodige, det tankestrekkende – og det parodiske. Skrikende orgel, trommer og bass skifter med lyrisk drømmende gitar og piano. For så å slå over i en pubsang, for ikke å si en ateistisk salme om det ondes problem, selvsagt spilt på kirkeorgel. Eller en western. Eller pianokonsert med symfoniorkester. Det er i det hele tatt ikke underlig at ingen grupper har vært dypere hatet.

Samtidig tilhørte de en bransje som i noen år ikke gjorde forskjell på tyggegummi og tungvektere. Som en del av ideologen fra det sene 60-tall, kunne også mer avantgardistiske artister få finansiert sine ambisjoner og bli markedsført med samme tyngde som vesentlig lettere tilgjengelig musikk.

En annen side av medaljen – muligens ikke baksiden – var at det var like naturlig at Det Nye-piken kunne vinne en drømmedag med ELP som med Elvis. I det postmoderne kaos som for alvor braket løs på denne tiden, var det ikke så nøye om noe var kitch eller substans, pop eller større musikalske pretensjoner. Alt var lov, alt solgte. Donovan kunne varme opp for Yes, og Edgar Winter for ELP.

Men dette skulle ikke vare. Man kan argumentere for at 60-tallet fikk sin symbolske start med Dylans The Times They are A’Changin i 1963 og en like symbolsk slutt med Brain Salad Surgery i 1973. Før Dylan dominerte smørsangerne. I 1974 kom disco.


Hjernesalat og journalister

1973 var siste år der alt var tillatt. Brain Salad Surgery var på mange måter ELP’s høydepunkt. Og vi snakker om mer enn å dra noen låter og snekre vers og refreng på gehør. Stykkene var tenkt ut etter forbilde fra modernister fra 1800-og 1900-tallet. Når ELP tolket klassiske komposisjoner, var det alltid aggressivt og anarkistisk. De falt aldri for den kommersielle fristelsen å planke Bach med trommer, selv om enkelte i ettertid synes å omtale bandet i den retning.

Til gjengjeld klarte medlemmene svært selvforskyldt å legge seg ut med musikkpressen. De var flinke, de visste de var flinke og vant de fleste avstemningene i musikkbladene. Særlig Greg Lake opptrådte til tider ganske så nedlatende. Saken ble ikke bedre av at det var vanskelig å trampe takten til låtene, for ikke å si danse. Eller at den alminnelige musikkjournalist ikke hadde tid eller kunnskap til å høre hva bandet egentlig gjorde. Og ser man overfladisk på noe, tror man at det kun har overflate. Ser man rack av elektroniske instrumenter, ikke minst synthesizere, tror man at musikken er mekanisk og monoman. I hvert fall gjorde man det på starten av 70-tallet.

Nå skal det ikke underslås at bandet gnistret av elektronikk. Når de spilte live, brukte de like mye strøm som en bydel. Men samtidig var konsertene fulle av improvisasjoner på høyde med Zeppelin og show som blandet Hendrix med Pink Floyd. Emersons intense og intrikate tangentspill kunne ende med at han spilte seg til blods, selv når han ikke brukte kniver. Det følger fortsatt med advarsler fra Helsedirektorat mot stående å ri Hammondorgler tvers over scenen og avslutte med å velte orgelet og spille fra undersiden.

Brain Salad Surgery når ELP’s prosjekt toppen, enten vi tenker studio eller scene. Albumet er på mange måter et soundtrack til en ikke-eksisterende film. Mens Dylan drømte om det myndige menneske – siden tidene var i endring, fryktet ELP det maktesløse. Det hadde i det hele tatt gått noen år siden Beach Boys laget Pet Sounds. Romantiske utopier var erstattet av romalderens dystopier. Og dette gjaldt mer enn at utenomjordiske manipulerte oss som i 2001: En romoddysé.

Der Brian Wilson håpet å finne svarene i drømmer og kjærlighet, og Kubrick laget en psykedelisk saga, tegnet ELP og tekstforfatteren Pete Sinfield en fremtid full av kyniske kalkyler og kjødets lyst.


Mennesker og maskiner

Brain Salad Surgery er en iscenesettelse av den gamle kampen mellom mennesker og maskiner. Omslagets spill på død, maskiner og sex, forsterkes av instrumenter og musikalske sjangere. Det begynner med en tolkning av Englands nasjonalsalme, William Blakes Jerusalem, som også er et oppgjør med den industrielle revolusjon. De mørke og sataniske møllene symboliserer en fremmedgjørende fremtid.

Låten ble selvsagt forbudt å spille på BBC, fordi den måtte være blasfemisk ment. Siden kringkastingen vegret seg for noe så tabu som å lytte, fikk de aldri med seg koblingen mellom lengsler og desperasjon, mellom romantikk og mekanikk.

Så kastes vi fra pastorale stemninger til et elektronisk inferno. Toccata er en frenetisk og forskrudd tolkning av en sats i den argentinske komponisten Ginasteras første pianokonsert. Muligens er dette fortsatt den mest valide versjonen av et modernistisk verk gjort av en rockegruppe. En aldrende Ginastera konstaterte imponert at ”Keith Emerson har truffet stemningen i mitt stykke”. Ikke underlig siden stemningen i stykket må ha truffet Emersons anarkistiske lynne midt i hypofysen.

Resten av platen tilhører bandet, og fortsetter med brå overganger. Still You Turn Me On kobler bittersøte toner med truende stemninger. Teksten er mangetydig om kjendisliv, banaliteter, kjærlighet, rustripper og/eller rop etter å komme seg vekk (som i det mangetydige ”get me a ladder” som i sammenhengen er mer enn et nødrim). Så følger publåten Benny The Bouncer, sunget på cockney, med slagsmål og drap, toppet av en vanvittig boogiesolo.

Så er vi ved hovedverket. Med Karn Evil 9 leverer ELP et 30 minutters fremtidsepos der maskinene har tatt over og menneskene er fanget av burlesk underholdning. Det hele går fra desperasjon til en parodi på det som senere skulle bli kalt det postmoderne, og som på mange måter er en variant av intrigen i The Matrix. Men her er vi ikke fanget i en realistisk drøm. Fengslet er et hypnotiserende tivoli.

Tittelen er et ordspill på Carnal Evil (kjødets ondskap) og Karneval. Fra et livlig og lekende hammondorgel flyttes vi over i dystrere stemninger. Vi føres inn i en kald og umenneskelig verden, med brød og sirkus i stadig villere former.

Vi er direkte over på Gigers malerier. Det er ingen tilfeldighet at albumtittelen er slang for munnsex. (Albumet skulle egentlig hett ”Whip some skull on yer”, men det uttrykket var for kjent). Eller at man ikke hundre prosent etterfulgte plateselskapets krav om å airbrushe vekk mannslemmet under kvinnehodet på coveret.

Musikken er bevisst svulmende, som på tivoli, med mekaniske undertoner. De to første versene advarer mot et samfunn ikke altfor langt inn i fremtiden.

”Cold and misty morning, I heard a warning born in the air
About an age of power where no one had an hour to spare
Where the seeds have withered, silent children shivered, in the cold”

Så kommer et nødskrik:

“There must be someone who can set them free
To take their sorrow from this odyssey
To help the helpless and the refugee
To protect what's left of humanity”.

Etter et intenst mellomspill, havner vi i et makabert museum. Mens hippiebevegelsen – i hvert fall i teorien - avviste alle autoriteter, flytter ELP oss inn i et gigantisk Guantanamo, styrt av en sirkusdirektør. Det hele blir et futuristisk fesjå. Biskopshoder og bilbomber utstilles til offentlig forlystelse. Man kan til og med beskue et ekte gresstrå.

Det mangler ikke heller seksuelle og religiøse sensasjoner (“And not content with that, with our hands behind our backs, We pull Jesus from a hat”) – alt er med i “The Greatest Show in Heaven, Hell or Earth”. Religion skaper ikke lenger engasjement eller håp, kun effekter i showet. På den andre siden er ikke utveien å finne i det som Kant kalte for den rene fornuft. I stedet er alt blitt til den rene underholdning.


Fremtid og frykt

Etter First impression, kommer en instrumental del. Den veksler mellom rolig piano, elektroniske effekter og rivende jazz. Stemningen er lystig, men man aner en undertone av det meningsløse og kyniske. Så overtar siste sats (Third impression) og en mektig visjon rulles opp. Mens første sats pekte på postmodernitetens emosjonelle kaos, følger vi her mennesket fra steinalder til romalder. Vi er i ferd med å erobre universet, men på bekostning av vår sjel:

“Man alone; born of stone
Will stamp the dust of time
His hands strike the flame of his soul
Ties a rope to a tree and hangs the universe
Until the winds of laughter blows cold”.

I de siste versene seiler vi gjennom rommet, muligens som et symbol på en jord der maskinene tar makten og det menneskelige gir tapt. Men ikke uten heroisk kamp.

“Rejoice! Glory is ours!
Our young men have not died in vain
Their graves need no flowers
The tapes have recorded their names”.

Siste vers er en dialog mellom Mennesket og Maskinen:

“I am all there is
NEGATIVE! PRIMITIVE! LIMITED! I LET YOU LIVE!
But I gave you life
WHAT ELSE COULD YOU DO?
To do what was right
I'M PERFECT! ARE YOU?”

Albumet toner ut i en mekanisk gjentagende runddans, i stadig større hastighet, før det brytes med et smell, muligens for å gi håp om at maskinene tross alt ikke var helt perfekte. Spilt live forlot bandmedlemmene scenen. En stor datamaskin spydde ut røyk og fikk vinger som en truende drage, før den snudde seg rundt, klar til å angripe salen. Den mekaniske fornuft har seiret. Med religion som ren underholdning og logiske kretser som konge, hadde ikke mennesket noe annet sted å hente verdier og krefter fra enn sin egen frykt.

Brain Salad Surgery nådde andreplass i England og femte i Norge. En spektakulær turné trakk over én million tilskuere. Et trippel livealbum nådde topp 10 i flere land i 1974. Deretter tok bandet to års pause. Men en serie uhell og dårlige forretningsvalg, ikke minst en turné med fullt symfoniorkester, ble et logistisk og økonomisk mareritt og fremskyndet gruppas oppløsning.

Saken ble ikke bedre av at deres aggressive futurisme vek plassen for klaverkonserter og fortidslengsler. De beholdt knoklene, men i punkens gjennombruddsår kunne det nok tenkes en bedre valg av et band til å synge om sjørøvere, enn et mange så på som en dinosaur.

Men det er ikke bare derfor Brain Salad Surgery synes å ha gått i glemmeboken. Vi kommer ikke fra at ELP sjelden kjørte riff som egnet seg til vorspiel eller damer. Til det brøt de for mye med det rølpete og myke, med bluesskjemaer og tregrepstyranniet. 35 år etter er albumet fortsatt for originalt og innholdsrikt og for mye av en anomali i rockehistorien. Det er kort sagt vanskelig å forstå seg på, spesielt for forståsegpåerne.

Men ønsker du noe som reflekterer modernitetens lengsler og mareritt, uten å legge skjul på det provoserende pretensiøse, er det en påbudt opplevelse. Det kommer garantert til klinge i knoklene.


*********************************************

Forfatteren: At Bjørn Are Davidsen (f. 1958) er sivilingeniør, har ikke hindret ham fra tilleggsutdannelser i sosialantropologi og pedagogikk. Den halvstuderte røveren er kjent for å stikke hodet fram i de pussigste sammenhenger, stort sett uten hjelm. Han har skrevet bøkene Da kvinnen fikk sjel – og andre historier (Luther forlag 1998), Da Vinci dekodet (Lunde forlag 2005, revidert og utvidet utgave 2006) og Svar Skyldig – om nye ateister og new age (Lunde 2007), ved siden av å bidra med kapitler i flere bøker på Humanist og Lunde forlag. Rykter vil ha det til at han skriver bloggen Dekodet alene. Til daglig arbeider han med innovasjon i Telenor.

*********************************************