Av Aleksandra Mazurek Søderlind
Når en tidligere gother med sans for viktoriatiden gir seg kunsten i vold, blir det fort interessant. Knokkelklang har tatt en prat med Rikke Lundgreen, som blander tradisjonelle motiver med moderne teknikker.
Rikke Lundgreen er en ung kunstner hvis verker ville vært tidsriktige – dersom hun hadde levd i Viktoriatiden. Til å være oppvokst på Holmlia er det lite norsk ved hennes kunst. Lundgreen har studert og arbeidet ved en rekke britiske institusjoner, deriblant Tate Britain i London og Compton Verney i Stratford-upon-Avon.
Lundgreen, som til daglig arbeider som registrar ved Munch-museet i Oslo, har nettopp avsluttet et omfattende prosjekt, med sin samarbeidspartner Phil Sayers, ved flere kunstinstitusjoner i England. Prosjektet Changing Places var primært orientert mot britiske viktorianske samlinger, og resulterte i utstillinger over hele Storbritannia.
Sayers and Lundgreen: Ophelia 2
– I yngre år var du gother, og det mørke og viktorianske har preget din tidlige produksjon. Arbeider du fortsatt med slike temaer?
– Det kommer litt i bølger. Jeg finner ofte at jeg kommer tilbake til ting som jeg har gjort mange år tidligere som plutselig passer igjen i et puslespill. Man får plutselig en ide og tenker ”der passer det bildet veldig godt”.
Når jeg jobber friere og lager ting for egen maskin, verk som ikke er ment til en bestemt utstilling, så leker jeg mye mer. Jeg tør mye mer å slippe meg løs og blande uttrykk, og da kommer det gotiske lettere opp.
Jeg har funnet at jeg kan bruke de gotiske referansepunktene på en annerledes måte. Jeg har jobbet en del med Alfred Hitchcocks filmer, som for meg viser den humoristiske siden ved det gotiske. Slik leker man med det mørke, og det synes jeg er morsomt.
– Det er litt sunn distanse i det?
– Det er en vanskelig balansegang, og jeg tror det er derfor man ikke ser så mange av de mørke tingene stilt ut. Man kan lett falle i en banal eller klisjéaktig greie, litt for mye tenåringsangst, slik at det bare blir noe jeg synes er teit. Man må være provokativ på en mindre direkte måte, man kan drive gjøn med folk og likevel ha en seriøs undertone.
Jeg har laget filmen Bloodwriting, der jeg skrev med blod [jukseblod, vel og merke, journ. anm.], og man så blodet dryppe. For meg var det en teit idé som pekte mot abstrakte malere som maler det å se maling tørke, men også mot spenning – den langdryge opptrappingen der det ikke skjedde noen ting. Det var bare blod som rant, det var like kjedelig som å se på en vaskemaskin. Det er også en måte å drive gjøn med mørket på.
– Men så kan det hende noen tar det veldig på alvor?
– Ja, og det synes jeg er kjempemorsomt! Jeg kan ikke diktere hvordan folk skal oppfatte tingene mine, og synes det er morsomt når folk engasjerer seg, at de får en reaksjon på kunsten og faktisk tenker over den. Den kunsten jeg liker best er den jeg tenker på tre timer senere, og som jeg tenker på når jeg våkner dagen etter. Uten at jeg nødvendigvis forstår hvorfor.
I en av de siste videoene jeg laget, hadde jeg en idé om å leke med gudinnene man finner avbildet i viktorianske samlinger. Disse gudinnene, som utfører rituelle handlinger og som befinner seg i spenningsfeltet mellom seksualitet og magi, gjør kvinnen til noe eksotisk, litt farlig og utrygt – men veldig fascinerende.
Jeg lagde filmen Eating A Bird, hvor jeg ville etterape en slik rituell handling med tanke på et slags gudinneskikkelse. Jeg var kledd opp i en kimono og spiste fugler. Det så underlig ut og jeg var ikke helt sikker på om dette passet helt. Likevel kunne jeg ikke flykte fra den ideen. Mange syntes det var ekstremt, andre spurte om det var ekte fugler …
– Var det?
– Nei, jeg tror nok fugleinfluensaen skremte meg! Jeg hadde egentlig lyst å gjøre det med svaler, som ble mye brukt i art nouveau og art deco, og jeg fant noen døde svaler som jeg la i fryseboksen med tanke på å bruke de til dette prosjektet, men det ble for mye fryseboksaksjon i tillegg til at det var fugleinfluensa og en rik bakterieflora å bekymre seg over. Så jeg fikk tak i fugler som så relativt ekte ut. Men jeg kommer definitivt til å jobbe mer med gudinner og ritualer.
– Trives du med prosjektarbeid som arbeidsform?
– Det er spennende å jobbe i et team, med tanke på hva man kan få ut av det, både hva man kan få utført og hva man kan lære. Ved å samarbeide med visningssted og samlingene får du mye input. Vi har vist en del stedsspesifikke installasjoner, der vi har arbeidet i et galleri eller en kirke. Det er noe annet enn å sitte i et atelier og lage et objekt eller fotografi, deretter vise det i et minimalistisk galleri og så ender verket opp på en vegg.
Vi jobber med ideen og visningsstedet, der kurator, og ofte et forskningsbibliotek, er en del av prosessen. Vi har som regel møter med alle parter underveis. Det er en spennende måte å jobbe på, samtidig som det byr på mange utfordringer. Det blir en konkretisering av en kunstnerisk prosess som går over i forskning. Changing Places har jeg lagt ned mye energi og arbeid i. Ellers er mine ting ofte prosjektbasert, samtidig som jeg lager kunstverk og filmer som ikke er knyttet til denne arbeidsformen
I et tidligere prosjekt jobbet vi med Henry Peach Robinson og det var vel da vi fant ut at dette passet oss veldig.
Sayers and Lundgreen: Fading Away, after Henry Peach Robinson
– Og den ferdige utstillingen? Hvor mange objekter er det snakk om?
– Det varierer veldig. Ved den ene utstillingen, i Tennyson-arkivet i Lincoln, hadde vi en lydinstallasjon, to videoer og en rekke fotografiske trykk. Plutselig fant vi at vi kunne bruke om igjen ting vi hadde fra tidligere, som passet inn i denne settingen som. På den måten får verkene et lengre liv, noe som er fint, fordi vi bruker så lang tid på produksjonen.
Mange av bildene involverer flere assistenters arbeid. Vi har også en syerske som har jobbet med å lage en del av kostymene i kunstverkene. Det er veldig bra å kunne vise litt mer, noen ganger har vi blant annet vist kostymene og objekter fra fotografiene. Vi føler ofte de er viktige og interessante å se på, og samtidig så slipper vi at de forsvinner i skuffen under senga.
Enkelte ting vi tenkte kanskje var soloarbeid, ble til samarbeid. Vi laget et verk som ble et memento mori over dikteren Lord Tennysons objekter, der vi skannet pipen hans, pennen, blekket og visittkortholderen hans. Jeg hadde ikke muligheten til å skanne det selv, men hadde sterke visuelle ideer om hvordan dette skulle presenteres og hvorfor. Jeg og Phil diskuterte det, Phil gjorde arbeidet og en av assistentene rensket opp bildene.
Der var jeg nesten ikke en del av den tekniske utformingen av kunstverket, men fordi ideen var så sterk, var det rart å pakke ut et bilde jeg ikke har laget. Noen ganger er det veldig frustrerende å ikke kunne være der, ikke kunne ta i alle objektene og føle seg frem. Men vi var der, vi hadde tilgang til arkivet, vi hadde midler og det hadde vært dumt å ikke bruke den sjansen. Vi har utnyttet ressursene maksimalt, fordi vi hadde denne sjansen og hadde midlene.
Lundgreen: Portrait as Tennyson– Helt sikkert, selv om jeg ikke tror man kan rømme så langt fra seg selv og hvor man kommer fra. Jeg jobber veldig estetisk, nittini prosent figurativt. Det meste jeg gjør har en bestemt estetikk i seg. Det har noe med hva man foretrekker. Uttrykket hadde kanskje vært likt om jeg var blitt i Norge, men jeg tror at historiekunnskapen og det å kunne få jobbe med samlinger og historiske bygninger hadde en stor påvirkning på meg. Jeg tenkte jeg ville få en bedre utbytte av den historiske og kulturelle forankringen og mangfoldet av uttrykk. Jeg følte at i Norge var det mye abstrakt kunst, og at man hang mye etter det som skjer i utlandet.
– Det er interessant at du nevner figurativ kunst. Min følelse er at det er få i Norge som jobber med det?
– De skolene jeg studerte ved hadde et opplegg som passet meg ganske bra, en blanding av tradisjonelle teknikker og moderne teori. Jeg følte at i Norge var det færre steder å gå til og få impulser fra. Jeg var veldig inspirert av film, særlig Derek Jarmans. Han brukte veldig mye av de tingene som jeg ville oppnå når han blandet Shakespeare med det konseptuelle, skuespillere med amatører og undergrunnsmusikk med klassisk musikk. Veldig ”gjør det selv”-pregede, men samtidig veldig vakre og politiske ting, som gikk mye på kjønn. Han laget de kunstverkene jeg ønsket at jeg hadde laget selv. Det gjorde til at jeg hadde mange engelske referanser allerede før jeg flyttet dit.
Sayers and Lundgreen: Embracing– Du bruker mange forksjellige teknikker og medier, er det noe form for kunst som du ennå ikke har prøvd, men har lyst å prøve?
– Ja, jeg har begynt å lage tegninger! Det er noe jeg ikke hadde gjort til dags dato. Det gjelder også pasteller og akvareller, som jeg aldri hadde trodd jeg ville lage – og kanskje blir det ikke noe av det. Jeg føler ofte at når jeg har lagd en ting så har jeg ikke så veldig lyst å gjøre det igjen; jeg har fått det ut av systemet.
Nå har jeg også flyttet til et annet land (tilbake til Norge) og får andre impulser. Det å bo i England fungerte som et bakteppe for mine ideer som jeg ikke lenger har. Jeg brukte mye bylandskap og det konstruerte, menneskeskapte parklandskapet i England. Det eksisterer ikke her i Norge, så nå må jeg å begynne med en annen vri.
*****
Les mer på Rikkes nettside.
*****
Forfatteren: Aleksandra Mazurek Søderlind (f. 1978) er utdannet bokorm (eller filolog med fokus på nordisk middelalder). Pensjonert svartmetallmusiker og aspirerende DJ. Går med en liten kjettersk oversetter i magen. Skeptiker med sans for bisarre ideer, rare kulter, karismatiske skikkelser og eksentrisk kunst. Kaffe og malurt. Orkideer og påfuglfjær. Katter og alt som er tweedgoth. Skriver bloggene Mju! og Feline Cuisine/Kocia Kuchnia. Jobber til daglig i et kundesenter.
*****
