På disse sider publiserer blogtidsskriftet Knokkelklang sine artikler og andre skriverier. For mening og oversikt, gå til hovedsiden.

Er teksten for bred for deg? Justér bredden på vinduet ditt.

torsdag

Den humanistiske pornograf

En ode til Reiner Werner Fassbinder

Av Stein Zahl-Pettersen


Et råskinn av en herremann. Bygd som en smultbolle med mugg i ansiktet. Tente primært på menn, men endte opp i lange forhold til kvinner. Litt for glad i kokain for sitt eget beste. Møt Rainer Werner Fassbinder. Som forresten lagde filmer også.


Forsommeren 1982: Den kjente tyske filmregissør Rainer Werner Fassbinder har isolert seg i leiligheten sin i Berlin. Han er naken og det er kvelende varmt i den uryddige leiligheten. Utenfor døren står en vakt, innenfor sover Fassbinder på en madrass. Hver morgen kommer hans agent innom med noen tusen dollar, som Fassbinder promte omsetter i kokain. Han har omsider fått sitt internasjonale gjennombrudd og pengene strømmer inn døren og opp i nesen hans. Besatt av Spielberg, skriker han inn i telefonen: “Jeg vil tjene millioner! Jeg vil bli rik som Spielberg!“. Han ble aldri det.

Den 10. juni 1982 ble Reiner Werner Fassbinder funnet død på madrassen sin. Han hadde en sigarett i munnviken og sitt siste manus ved siden av seg. Han ble 37 år gammel og fikk laget over 40 filmer. Et råskinn av en herremann, med et utseende som skulle ha gjort ham til en pornograf. Det han i stedet ble, var en mann som levde som en hedonist og lagde filmer om de svakeste i samfunnet.

Født i Bayern i 1945 og oppvokst med en mor som ga han penger for å få han ut av huset, tilbrakte den unge mannen sin oppvekst i kinosalens mørke. Dette utsøkte produktet av Steinerskolen, forlot Rudolf Steiners utmerkede akademi, og rømte til sin far da han var femten.

Om han ble inspirert av sin far, som praktiserte legekunsten blant byens løsere fugler, vites ikke, men den etter hvert dissende fremtoningen slo seg i sannhet løs. Han møtte den vibrerende skjønnhet Udo Kier og vennskapet mellom dem blomstret.

Udo Kier fikk senere en karriere innenfor filmen og har gitt oss flere uforglemmelige rolletolkninger, blant annet tittelrollen i Andy Warhol’s Dracula. Der han grunnet sin åpenbare homofile legning fremviser en unormal interesse for unge jomfruelige piker. Fassbinder så potensialet i Udo og begynte som hallik for denne skjøre tyske blomsten. De må ha sett ut som skjønnheten og udyret der de vandret rundt i de hete Tyske netter. I sannhet en spektakulær start på et liv av wagnerianske utskeielser.

Bygd som en smultbolle med mugg i ansiktet, var ikke den unge Reiner en klassisk skjønnhet. Iført skinnjakke hatt og pilotbriller grep han tak i alt hva kjødets lyster kunne tilby. Elskere raste forbi og vår venn overøste dem med gaver – eller ydmyket dem på det groveste. Günther Kaufmann var et eksempel på det førstnevnte. Han var ikke skuespiller, ei heller homoseksuell. Dette forhindret ikke vår helt i å tilby ham roller og til sammen fire Lamborghinier. Günther krasjet alle fire.

En annen var Irm Hermann. Henne tvang Fassbinder til å bli skuespiller og til tider så mishandlet han henne så mye at hun fryktet for sitt liv. Hun sa selv at hun var redd for at han skulle slå henne i hjel midt på gaten i Bochum. For så i det neste øyeblikk oppleve at Werner ba henne om å gifte seg med henne. Fassbinder var en mann som i all hovedsak tente på menn, men som hadde et underlig behov for å være i lange forhold med kvinner.

Ingrid Caven, som spilte i flere av hans filmer, ble en nær venn av Fassbinder. Hun kunne fortelle at vanligvis pleide han å gå på offentlige toaletter for å få sex før de skulle ut på byen. En kveld endte det istedenfor med at de havnet i samme seng. Neste morgen stilte Fassbinder i hvit skjorte og proklamerte at de nå måtte gifte seg. Ingrid vegret seg, men gåga til slutt etter, fordi hun trodde det var en artig ide.

Ekteskapet varte i to år, men vennskapet varte livet ut. Dette til tross for at en svømmetur med Ingrid og en av hans mannlige elskere, El Hedi ben Salem, tok en typisk voldelig vending da Fassbinder ba El Hedi skjære håret av henne med kniv. Hun endte opp med flere sår på halsen.

El Hedi ben Salem ble en av de mest markante skikkelsene i Fassbinders kjærlighetsliv. Han var en immigrant fra fjellene i Marokko, som Werner dyttet inn foran kamera nærmest som en bestikkelse. Han tilbød flere ganger filmroller til mennesker han falt for. I dette tilfellet viste det seg å være lykketreff, siden El Hedi var uovertruffen i Werners internasjonale gjennombruddfilm Angsten eter sjelen (Angst essen Seele auf).

Skjønt det kunne ikke gå bra. Forholdet mellom dem var spent og til slutt drepte El Hedi drepte tre menn i fylla. Han kom hjem til Fassbinder og sa at nå trengte ikke Fassbinder å være redd for ham mer. El Hedi ben Salem hengte seg kort tid senere i fengselet.

Den forhenværende slakteren Armin Meier var sammen med El Hedi Fassbinders andre store kjærlighete. Armin var en svært enkel person, enkelte onde tunger påstod at han nærmest var tilbakestående og analfabet. Fassbinder forlot Armin for å feire bursdag i Paris med flere av sine venner. Uten Fassbinder var Armin alene, ingen besøkte ham og han hengte seg. Han ble funnet av Fassbinders mor tre dager senere.

Hva gjorde så vår Fassbinder? Han lagde film for å drive ut smerten. Det var jo strengt tatt det han gjorde hele tiden. Fylt opp av whisky, kokain og valium, lagde mannen filmer i et tempo som ville rystet Stanley Kubrick og tatt livet av Terrence Malick.

Fassbinder var en kjent figur på filmfestivaler verden rundt. Som oftest kledd i skinnjakke, så gjemte han seg bak en flaske brennevin og solbriller. Han ga sjeldent intervjuer og var aldri utpreget imøtekommende på disse festivalene, men han var ofte til stede. Hans venn Daniel Schmid mente at Fassbinder rett og slett møtte opp fordi han ikke orket tanken på å være alene.

Den siste kvelden før han døde, ringte Fassbinder Daniel Schmid. Snøvlende og uklar ropte han til sin venn ” Hvordan klarer du å sitte der og se ut av vinduet? Hvordan kan du det? Hvordan kan du sitte på en stein og se ut på havet? Hvordan kan alle andre være så lykkelige?”

Med utseendet mot seg og en mor som hadde oppdratt ham til å tro at han var et uønsket monster og en idiot, forventet ikke Fassbinder noe annet fra verden enn motgang og misnøye. Det kunne virke som om han trodde seg ute av stand til å elske eller bli elsket og gikk til krig mot verden. En krig han var dømt til å tape.

Etterspillet etter hans død ble trist og tarvelig, da hans foreldre braket sammen i en offentlig dragkamp om hvem som skulle arve sønnen – som de aldri hadde vist omsorg i oppveksten.

På en lapp som ble funnet etter hans død, skrev Fassbinder til en venn: ”Jeg håper vi møtes igjen. I din himmel eller i mitt helvete.”


*****

Kilder: Wikipedia, Intervju av Roger Ebert med Daniel Schmid i Chicago SunTimes 1983 og intervju med Ingrid Caven i Die Zeit 2007.

*****

Forfatteren: Stein Zahl-Pettersen (f.1969) har en spektakulær universitetsutanndelse bak seg, med hovedvekt på historie. Er over gjennomsnittet filminteressert og har som følge av dette sett flere filmer enn det som strengt tatt sunt er. Er også innehaver av gnosis i det akk så hemmelige Gremanske Forbund. Han jobber nå innen den Norske Finansverdenen, og har levert bidrag til til nyhetssiden n4f.no.

*****