Med en introduksjon av Arnfinn Pettersen
Han var nebbete. Han var utdødd. Han var sinna. Knokkelklang har den store ære av å presentere tre dikt av selveste Von Nebb.
Før han forsvant, overlot poeten og antivitalismeforkjemperen Von Nebb en betydelig mengde manuskripter til Knokkelklangs gode venn Dodofuglen. Dronte som han var, visste Von Nebb alt om den skjebne utdødde lider i vårt vitalistiske samfunn, der det å være død anses som et så alvorlig handicap at døde i praksis er stemmeløse.
Von Nebb ønsket å gjøre noe med dette, samtidig som han selv slet med å komme til orde. Det var hans ønske at Dodofuglen skulle hjelpe til med å gi ham en stemme.
Dodofuglens instruksjoner er å publisere det han måtte ønske når det måtte passe, men at selve manuskriptene ikke må overlates til andre. Så langt har vår nebbete venn publisert to dikt, “En Meget Dyster Mann” og det antivitalistiske “Dodofuglens elegi; hvori opptatt Griffens sorgtunge klage”.
Dodofuglen har latt oss republisere disse, sammen med et til nå upublisert dikt, "Solnedgangsvise for forvirrede dronter". I elegiens tilfelle har han også funnet et nyere utkast, med instruksjon om endringer i ombrekkingen.
Mine damer og herrer, Knokkelklang har den store ære av å presentere selveste Von Nebb:
En meget dyster mann
Jeg er en meget dyster mann
Jeg har en paraply
Og jeg har en venn som nylig hjalp
En flodhest med å fly
Men om den faller ned igjen
Så er jeg trygg for den, min venn
For jeg har paraply
Jeg er en meget dyster mann
Jeg tenker ofte at
Det er vanskelig å klatre opp et
Fjell som er helt flatt
Og da jeg skulle prøve og
Kom til topps, hva skjedde så?
Jo, jeg fant igjen min hatt
Jeg er en meget dyster mann
Og har vært det nå en stund
For jeg har en venn som har en venn
Som tror han er en hund
Han biter gjerne postmannben
Og av og til er han for sen
Til kaffe, uten grunn
Jeg er en meget dyster mann
Og det er meget trist
At min onkels bror, min far
Tror det er noe jeg har spist
Som har gjort meg til den mann jeg er
Den dystre mann som sitter her
Og rimer målbevisst
*****
Dodofuglens elegi; hvori opptatt Griffens sorgtunge klage
Det er trist å være utdødd
Det er sørgelig å være død
Det er nesten like trist som å
Bli dømt til vann og brød
Men min gode venn, griffen
Sier ”det er ikke synd på deg
Du har nå i hvert fall dødd
Men hva med stakkars meg?
Jeg er jo ikke en gang til
Jeg har lest det i en bok
Noen sier de har sett meg
Men det skyldes nok noe de tok
Jeg har lett, og ikke funnet meg
I skuff og krik og krok
Så jeg spurte en professor
Som er usedvanlig klok
Han sa:
Nei, griffer er slett ikke til
Det har jeg skrevet i en bok
Så det er ikke annet å gjøre
Jeg må lære å leve med
At jeg rett og slett ikke finnes
Det er veldig sørgelig det.”
Slik talte min venn, griffen
Slik hans sorgtunge tale lød
Men jeg synes uansett
At det er trist, ja meget trist,
Å være død.
*****
Solnedgangsvise for forvirrede dronter
Jeg våknet en morgen
Da solen gikk ned
Og sa til meg selv
”Hvilket hyggelig sted
Dette er!
Lurer på hvordan jeg
Endte opp her …”
Jeg lagde meg kaffe
Og spiste den opp
For det var i sannhet
En svært god kopp
Og så
Tok jeg skoene av
Og lot dem gå
Så skrev jeg et dikt
Om min gamle far
Som bodde lengst øst
I et badekar
Og drømte
Om innlagt vann mens han
Lå og svømte
Til middag spiste jeg
Kylling med ris
En svært pratsom fugl
Som på dannet vis
Underviste
I geometri mens jeg
Satt og spiste
Jeg la meg om kvelden
Da solen stod opp
Men sa klart i fra:
”Nå må det bli stopp
På det her
Det er bare tull, det
Er det det er
Så da ble det det
*****
