av Arnfinn Pettersen
Det er ikke lenger tvil: Jeg er forfulgt av mennesker som vil jeg skal mene noe om konspirasjonsteorier. Det er garantert en sammensvergelse.
De siste årene er det blitt stadig klarer for meg at noen er ute etter meg. Det skjer gang etter gang. Jeg sitter der i fred og ro og pusler med en av disse oppgavene min arbeidsgiver vil at jeg skal løse for dem, og plutselig ringer telefonen. I den andre enden er det et av disse skremmende menneskene som så til de grader former samfunnet slik vi kjenner det, her ved begynnelsen av et nytt årtusen – en journalist.Og de vil absolutt vite hva som er den morsomste konspirasjonsteorien jeg vet om.
Nå er ikke det i seg selv noe problem. Svaret er greit nok: Engelskmannen David Ickes rablende vås om at det britiske kongehus, Bush-klanen, countrysangeren Boxcar Willie, Hillary Clinton med mange flere er blodsugende firfisler fra det ytre rom i menneskeham som kontrollerer verden.
Men de begynner aldri med å spørre om dette. De begynner med å stille noen alvorlige og gjerne en smule høystemte spørsmål om konspirasjonsteorier generelt.
Ikke så interessert
Grunnen til at det hele oppleves som litt corny fra min side, er at jeg egentlig ikke er særlig interessert i konspirasjonsteorier. Hvem som drepte John F. Kennedy? Lee Harvey Oswald. Hvordan jeg forklarer uklarhetene rundt kulebanen? Jeg har ikke peiling, jeg gir blaffen.
I 2003 redigerte jeg ikke desto mindre, sammen med min gode venn og tidligere kollega Terje Emberland, en antologi om konspirasjonsteorier. Jeg skrev ikke noe annet enn innledningen, men mitt navn står på omslaget og dermed er jeg blitt en slags ekspert på konspirasjonstenkningens irrganger. Jeg tror muligens dette kan fortelle oss noe om medielandskapet ved inngangen til det nevnte årtusenet. Sånn hvis man måtte føle for å mene noe om det.
Uansett. Jeg har vært gjennom dette noen ganger og svarer tydeligvis godt nok for meg til at jeg ikke blir strøket fra telefonlistene. Og hver gang, hver eneste sabla gang, spør de meg altså hva jeg synes er den morsomste konspirasjonsteorien. For konspirasjonsteorier er jo moro, som en representant for Norges utvilsomt største offentlige kringkastingsselskap så elokvent formulerte det.
Og det er det på sett og vis. Konspirasjonstenkningen er underholdning god nok til at den utgjør det primære grunnlaget for en hel litterær genre: thrilleren. Og det er opplagt mye god underholdning i mange av teoriene. Men latteren har det gjerne med å bli sittende fast i halsen.
Ikke så gøy allikevel
Ta mitt eksempel, David Icke (bildet til høyre). Morsomt, ikke sant? Jo’a. Men ikke like morsomt når det viser seg at Icke har publisert artikler i den nå nedlagte høyreekstreme avisen Spotlight, som hadde nære bånd til noen av USAs fremste Holocaust-benektere, og at han gjerne slår om seg med det antisemittiske falsumet Sions Vises Protokoller. (Som han riktignok har en relativt original tolkning av.)
Ikke så morsomt i det hele tatt faktisk.
Eller ta Per Aslak Ertresvågs, hvis bok Makten bak makten var et forsøk på samle all verdens konspirasjonsteorier i en høyere enhet. Skal vi tro Ertresvåg (og det skal man ikke nødvendigvis), gjør myndighetene – de egentlige myndighetene altså, ikke liksomregjeringene til Barack og Jens – sitt beste for å gjøre livet skikkelig surt for oss. Det er kun noen få tapre røster – som Ertresvåg – som har sett gjennom løgnene og tør fortelle sannheten.
Ertresvåg har helt klart underholdningspotensial. Det er sjelden man ser paranoia i så fritt spill. Men går man kildene hans nærmere etter i sømmene, slik min gode venn Asbjørn Dyrendal har gjort her, viser de seg i påfallende grad å befinne seg på amerikansk ytre høyre side. Og da mener jeg laaangt til høyre for George W. Bush. Og da er det plutselig ikke så morsomt lenger det heller.
Grunnkurs i konspiranoia
Jeg har ved noen anledninger kjørt innføringskurs i konspirasjonstenkning for den oppvoksende slekt, hvor målet er at deltagerne skal finne på sine egne konspirasjonsteorier. Det har tidvis gitt noen hylende morsomme resultater. Visste dere at iskremprodusentene står i ledtog med CIA og på deres ordre putter stoffer i iskremen som gjør barna til passive nikkedukker for amerikanernes onde renkespill? Og at CIA agerer på vegne av de egentlige konspiratørene, organisasjonen som i sin tid het Norsk Husmorlag og som skiftet navn til noe ingen er i stand til å huske, slik at ikke folk så lett skal legge merke til dem?
Visste dere ikke dere heller det ? Det beviser bare hvor vellykket det tidligere husmorlagets strategi har vært.
Disse innføringskursene skal ideelt gå over to dager. Først lager hver gruppe sin konspirasjonsteori, så legges de på kvelden frem for de andre deltagerne og et panel som, i beste idol-stil, kårer en vinner – som får lov til å lese seg gjennom alt som noen gang er skrevet om Kennedy-drapet og derfor er opptatt frem til de går av med pensjon.
Morgenen etter holder jeg en liten oppfølging. Jeg har et veldig fint bilde fra det tyrkiske folkemordet på armenerne jeg pleier å begynne med. Er jeg riktig ondsinnet har jeg noen malende skildringer fra det rwandiske folkemordet også.
Poenget pleier å gli inn ganske kjapt. Men stemningen er gjerne noe mer dempet enn dagen før.
Foretrukken strategi: Sur moralisme
Hensikten med det hele er å hamre konspirasjonstenkningens janusansikt inn i deltagerne. Ja, konspirasjonsteorier kan være underholdende. Man kan ha mye moro med dem. Jeg er på ingen måte fremmed for det jeg heller. Selv har jeg vært med å arrangere norgesmesterskap i konspirasjonstenkning to ganger.
Men med årene er jeg rett og slett gått lei av uforpliktende konspirasjonsmoro. Min foretrukne tilnærming til å diskutere konspirasjonsteorier er i dag moralismens. Ja, vi kan ha det moro med konspirasjonstenkning, men bare hvis vi tar med den vemmelige bismaken på kjøpet.
For som med Ickes og Ertresvågs kumpaner ytterst til høyre, er veien sjelden langt fra konspirasjonsteoriene og deres talsmenn til politiske ekstremister av ymse slag. Man bør kanskje ikke dømme folk utelukkende på bakgrunn av hvem vennene deres er, men det er definitivt en faktor å ta hensyn til.
Og en liten titt på konsekvensene av konspirasjonstenkning opp gjennom historien, bør være nok til å legge den tankeløse konspirasjonsmoroa død: Nazistenes forestillinger om en jødisk verdenssammensvergelse, stalinismens, maoismens og Røde Khmers frykt for indre fiender, McCarthy-tidens kommunistpanikk, forestillingen om at tutsiene i Rwanda hadde rottet seg sammen mot hutuene, frykten for en sammensvergelse av hekser i Satans tjeneste midt blant oss. Listen er lang. Fryktelig lang. Og fryktelig.
Den deilige følelsen av å være forfulgt
Jeg er kanskje ikke så veldig interessert i konspirasjonsteorier, men jeg er desto mer opptatt av de tankemessige fallgruvene som utgjør konspirasjonstenkning. Ganske enkelt fordi jeg er opptatt av grunnene til noen av de verste overgrepene vi har sett i moderne historie. Blant de verste av disse fallgruvene er den iboende demoniseringen av de påståtte konspiratørene.
Konspirasjonsteorier gir deg en deilig følelse av både å være en kritisk person, en som ikke lar deg lure, en av de som har forstått hvordan det hele henger sammen. Du er en av de modige, en som vet, ikke en av saueflokken. Men den deilige følelsen av å ha forstått hvordan ting egentlig henger sammen, er uløselig koblet til forestillingen om konspiratørenes ondskap.
Det er den beste av alle forklaringer på hvorfor den konspirasjonstroende ikke har fått den status i samfunnet han (det er helst en han) mener han fortjener. Det skyldes deres ondskap. Det er den beste forklaringen den som anser seg for å ha oppskriften på den beste verden kan finne på hvorfor denne oppskriften ikke blir realisert. Fordi de motarbeider det. Vi andre, saueflokken, lar oss lede av medier som er i lomma på dem.
Og denne konspirasjonstenkningen er ikke morsom i det hele tatt. Den er farlig. Den legger veien åpen for ekstreme reaksjonsformer, særlig hvis disse forestillingene beveger seg inn fra marginen og tar plass i maktens høysete.
Men selv når den holder seg i marginene bærer konspirasjonstenkning i seg kimen til den destruktivitet som forrige århundre bød på så altfor mange eksempler på. Det er all mulig grunn til å styre unna den, skal vi ha noe håp om at dette århundret skal utvikle seg i en mindre destruktiv retning.
*****
Forfatteren: Knokkelklangs redaktør Arnfinn Pettersen (f. 1969) er utdannet folklorist og selverklært vampyrolog. Han har skrevet boken Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon (Humanist forlag 2003) og har redigert bøker om alt fra konspirasjonsteorier til humanistisk konfirmasjon. Til daglig er han redaktør for tidsskriftet Humanist, han skriver bloggen Den Tvilsomme Humanist og nekter hardnakket for å ha noe med Dodofuglens nebbete notater å gjøre. Han har i årevis ofret av sin tid for å kjempe fornuftens sak i Skepsis og han stuller og steller med Kjettersk kjeller.
*****
